Starship – Knee Deep In The Hoopla (Grunt LP, 1985)
1) We Built This City; 2) Sara; 3) Tomorrow Doesn’t Matter Tonight; 4) Rock Myself to Sleep; 5) Desperate Heart; 6) Private Room; 7) Before I Go; 8) Hearts of the World (Will Understand); 9) Love Rusts
Til tross for Paul Kantners bitre avskjed, tapet av retten til å bruke Jefferson-navnet og påfølgende rettssaker, fortsatte resten av Jefferson Starship som Starship. De forsøkte seg først med den frekke varianten Starship Jefferson, men det ble raskt stoppet, så da ble det Starship.
Med Kantner ute av rekkene var det over og ut med siste rest av idealisme og kunstneriske aspirasjoner. Fra nå av var det ingen som hindret bandet i å overgi seg helt og fullt til den korporative rockemaskinen. Nå var det mer enn noensinne tid for innleide låtskrivere og et lydbilde hentet fra amerikansk radio à la 1985, med «voksne» vendinger i refrenger og melodier trygt forankret i AOR og easy listening. Og jammen virket det ikke. Knee Deep In The Hoopla nådde 7. plass i USA og solgte til platina. For første gang på aldri så lenge ble det også gode listeplasseringer mange andre steder i verden. Starship fikk dessuten to kjempehits med singlene We Built This City og Sara, som begge gikk til topps i USA og ble slagere over store deler av verden. Ta den, Kantner, med dine kunstneriske ambisjoner og radikale synspunkter.
Dermed var alt såre vel for Mickey Thomas, Grace Slick, Craig Chaquico, Pete Sears og Donny Baldwin rent økonomisk, får vi tro. Kunstnerisk var det verre. De tre albumene bandet ga ut mellom 1985 og 1987, fikk hard medfart av kritikerne, og det var umulig å være uenig. Heller ikke med historiens lange briller på var det mulig å se med særlig blidere øyne på elendighetene. Låtene ble til med hjelp fra blant andre Bernie Taupin, Elton Johns gamle tekstforfatter, og Michael Bolton, kongen av cheese. Sangene var umiddelbart fengende og pyntet med alle samtidens produksjonstriks, men det var aldri antydning til substans under den skinnende overflaten. Og gjentatt lytting avslørte hvor hule og falleferdige de oppstablede klisjeene faktisk var.
Mickey Thomas sang som vanlig med en voldsom patos, som fikk de meningsløse tekstene til å høres enda teitere ut. Singelen Sara var et flott eksempel på hvordan en ballade ikke burde behandles. Hadde han lyttet én gang til Stevie Nicks’ fremføring av Fleetwood Macs sang med samme navn og faktisk tatt til seg hvordan hun nærmet seg den, hadde muligens blemmen vært unngått. Og da de i We Built This City forlangte respekt for at det faktisk var de som hadde en stor del av æren for å ha bygd rockekatedralen de siste 20 årene, var det vanskelig å vite om man skulle le eller gråte. Grace Slick var lettere å høre på enn Thomas, selv om også hun var farlig full av patos i fremføringen av de lettvinte tekstene. Best var hun i den avsluttende Love Rusts, som hadde en viss substans og ble det lille høydepunktet platen hadde å by på.
Det mest gledelige ved hele affæren var at den flinke engelskmannen Kimberley Rew ble kreditert som komponist på en låt. Han var sentral i gode band som The Soft Boys og Katrina & The Waves. Pengene kom sikkert godt med.
Rating: 2/10
