Blut Aus Nord – Ultima Thulee (Impure Creations Records cd, 1995)

1) The Son of Hoarfrost; 2) The Plain of Ida; 3) From Hlidskjalf; 4) My Prayer Beyond Ginnungagap; 5) Till’ I Perceive Bifrost; 6) On the Way to Vigrid; 7) Rigsthula; 8) The Last Journey of Ringhorn           

Blut Aus Nord fra Mondeville i Calvados, var sammen med Deathspell Omega de største navnene i fransk black metal siden nittitallet. Begge gruppene opparbeidet seg gjennom de første 20 årene av 2000-tallet en posisjon som noen av de mest kreative og beste artistene innen den etter hvert så omfangsrike sjangeren.

I motsetning til Deathspell Omega, der få vet hvem som faktisk var med i bandet, var Blut Aus Nord alltid prosjektet til en kar med artistnavnet Vindsval. Hva han egentlig heter, vites ikke, og det er da heller ikke viktig. Vindsval startet opp med bandet Vlad i 1993. Sammen med en annen mystisk figur, W.D. Feld, slapp Vlad to sagnomsuste kassettdemoer i 1993 og 1994, før bandet skiftet navn til Blut Aus Nord. I 1995 debuterte så Blut Aus Nord med albumet Ultima Thulée. Det var starten på en lang rekke plater, i en karriere hvor Blut Aus Nord aldri falt ned i fastlagte formler, men hele veien utviklet musikken sin. De hadde tilholdssted i black metal, men inkorporerte andre former for metal, avantgarde, industri og annet snacks i sin krasse musikk.

På Ultima Thulée sto Vindsval for låtskriving, vokal og gitarer. W.D. Feld tok seg av trommer og keyboards. På dette tidspunktet var Vindsval kun 15 år gammel (!), noe som rett og slett fremsto som ubegripelig. Ultima Thulée var nemlig ikke et «ungdomsforsøk», men et gjennomarbeidet, visjonært stykke black metal.

Vindsval hadde kun forakt til overs for etterplaprere innen black metal, som det unektelig var veldig mange av. Særlig kritiserte han den latterlige «leke-satanismen» mange pynter seg med. På Ultima Thulée var det da ingen spor av den slags. Albumet var imidlertid bygd rundt referanser til norrøn mytologi. Omslaget og heftet hadde dystre tegninger av fjellandskap og innsjøer, og låttitlene la alt åpent: Hoar Frost (rimfrost), Hlidskjalf (Odins høysete i Valaskjalv i Åsgard), Ginnungagap (det gapende tomrommet som eksisterte før jorden og de levende vesenene ble skapt), Bifrost (broen mellom gudenes og menneskenes verden), Vigrid (vollen der det siste og avgjørende slaget mellom æser og jotner skulle stå ved ragnarok), Rigsthula (i Edda-diktet Rígsþula fortelles det om opphavet til de ulike stendene i det norrøne samfunnet, trellene, bøndene og jarlene) og Ringhorn (Balders mektige skip).

Blut Aus Nord var langt fra de eneste forsynte seg grovt av norrøn mytologi, men de gjorde det mer stilfullt enn de fleste. Musikken bygde elegant opp under stemningene, med en kombinasjon av grov lo-fi-black metal, saftige riff og vakre passasjer med keyboards. Det var god plass til tangenter, med sørgmodige passasjer av sublim ensomhet. Bruken av keyboards var kanskje ikke unik innen sjangeren, selv i 1995, men måten Blut Aus Nord gjorde det på, med dominerende plass og sterke kontraster, var tett på unik og enormt stemningsskapende.

Åpningssporet viste frem platens modus operandi. Det åpnet med enslige keyboardtoner, før det dro i vei med typisk, klassisk norskinspirert black metal av drøyeste sort, med skurrende gitarer, hamrende trommer og en sinnssyk vokal som glefset mot lytteren, uten at det var mulig å få med seg noe som helst av det som faktisk ble forsøkt uttrykt. Etter noen minutter overtok de nakne tangentene igjen, før duoen nok en gang dro i vei på sykt vis. I de typiske black metal-partiene klarte de å skape en transelignende tilstand, en drømmeverden som oppslukte lytteren fullstendig i sin beskrivelse av en farlig og mytisk verden.

Platens største høydepunkt var den lange The Plain Of Ida, som åpnet med to minutter ensomt keyboard før en tyktflytende lava av gitarer, trommer og umenneskelige skrik veltet inn i sakte tempo. Det var mesterlig gjort. Hymnen My Prayer Beyond Ginnungagap, som utelukkende bød på korsang, var et passende avbrekk på det mer enn 50 minutter lange albumet, og viste at Vindsval også kunne synge på normalt vis. Ultima Thulée var i det hele tatt et forbløffende sterkt debutalbum. Det eneste som trakk litt ned, var en viss slitasje mot slutten, der det var noe gjenbruk som kanskje kunne vært unngått om den samlede spilletiden hadde blitt kortet litt ned.

Rating: 8,5/10