Blut Aus Nord – Deus salutis meæ (Debemur Morti Productions cd, 2016)
1) δημιουργός; 2) Chorea Macchabeorum; 3) Impius; 4) γνῶσις; 5) Apostasis; 6) Abisme; 7) Revelatio; 8) ἡσυχασμός; 9) Ex tenebrae lucis; 10) Métanoïa
Etter å ha avsluttet Memoria Vetusta-trilogien vendte Blut Aus Nord snuten bort fra symfonisk black metal og gikk inn i en krattskog av vrien ulyd. Først gjennom et splittalbum med avantgardistene i Ævangelist, titulert Codex Obscura Nomina, der Vindsval i løpet av fire spor utforsket klam, svart og skjev industrirock, langt unna den elegante Saturnian Poetry.
Banddet tok med seg den lumre lydsuppen og løp, rett inn i betongveggen som var Deus salutis meæ, Blut Aus Nords studioalbum nummer 12. For ente gang tok de en venstresving og fornyet seg, selv om musikken denne gangen hadde likhetstrekk med tidligere utgivelser. De utforsket en blanding av industrirock, black metal av den mest okkulte sorten, dark ambient og doom. Resultatet var monotont, unikt trykkende og ugjennomtrengelig ved første møte.
Lydbildet var sammenklemt, skurrende og dirrende, med mekaniske, elektroniske rytmer, de samme gnurende, atonale gitarene som dominerte MoRT, monumentale, pompøse keyboards og sanseløs sang. Stemmebruken skapte store, psykedeliske hull i atmosfæren, med vokal som varierte mellom hallusinerende korsang, gryntende doomkravling, rop og en sjelden gang normal stemmebruk. Det minnet om det Godflesh drev med på nittitallet, med en enda mørkere teint.
Deus salutis meæ låt så massivt at albumet nesten ble formløst. Tonene skled ut av formene sine og ble omdannet til en tyktflytende lava av avant-metal. Musikken hadde et slags fotfeste i doom metal av den eksperimentelle sorten, men mange andre elementer ble kastet inn i miksen. Det var lagt inn tre korte, mykere, men like slemme lydkulisser: innledningsvis, midtveis og nesten til sist. Det ga en smule ørehvile og litt luft for lytteren. Det var et smart trekk og hindret at (denne) lytteren ble fullstendig overveldet av Blut Aus Nord-massivet.
Alt dette bør ikke skremme den eventyrlystne fra å bruke tid på albumet. Tålmodighet er en dyd, også i det forkrøplede universet som åpnet seg i Deus salutis meæ. Etter en viss innsats var det mulig å venne seg til den klaustrofobiske stemningen og det jungeltette lydbildet, og dermed skille sporene fra hverandre. Da var det enklere å dykke ned i den forbløffende detaljrikdommen musikken inneholdt. Og ja, tør jeg si det, faktisk kose seg på besøk hos Vindsval, som så mange ganger tidligere, selv om det denne gangen var en sliteseier man halte i land.
Hvordan Vindsval lyktes med først å tenke ut og deretter faktisk skape lyden av Deus salutis meæ, var ikke enkelt å begripe. Det skulle en ekstremt vridd og kreativ hjerne til å forestille seg dette resultatet. Så var det kanskje ikke forestilt på forhånd, men bare skapt der og da? Gudene vet, men platen var nok et bevis på mannens evne til å fornye seg og samtidig skape mektig, givende musikk, 20 år etter debuten.
Rating: 7,5/10
