The Fall – Code: Selfish (Fontana cd, 1992)

1) The Birmingham School of Business School; 2) Free Range; 3) Return; 4) Time Enough at Last; 5) Everything Hurtz; 6) Immortality; 7) Two-Face!; 8) Just Waiting; 9) So Called Dangerous; 10) Gentlemen’s Agreement; 11) Married, 2 Kids; 12) Crew Filth         

Med ett unntak ga The Fall ut et album i året gjennom hele nittitallet, og i mars 1992 var det klart for det tredje og siste på Fontana. Platen ble spilt inn i løpet av andre halvår av 1991, for det meste i en nedlagt kirke i Glasgow, med etterarbeid i Air Studios i London. Craig Leon produserte for tredje og siste gang, og Code: Selfish var slutten på en epoke i The Falls historie. 

The Fall fortsatte å lene seg på elektronisk dansemusikk som en viktig del av lydbildet, og denne gangen i enda større grad enn tidligere. Teknoentusiast og tidligere roadie Dave Bush ble brakt inn i bandet og var en viktig samarbeidspartner for Mark E. Smith. Også Simon Rogers, som spilte en viktig rolle i The Fall mellom 1985 og 1988, bidro, både med produksjon og keyboards. For selv om sjefen fortsatt lente seg tungt på Scanlon og Hanley hva låtskrivingen angikk, var keyboards mer dominerende enn på noe tidligere The Fall-album. Ikke siden starten tilbake i 1978 hadde de vært så tunet med tidsånden. Nå lå de tidvis nær det Jesus Jones, Happy Mondays og andre med store klær drev med. Hadde noen turt å konfrontere Smith med det, hadde han sannsynligvis blånektet. Men det var lett å høre for eksempel Jesus Jones i Free Range, singelen fra albumet som gjorde at The Fall for første gang klatret inn på topp 40 med en egenkomponert sang.

Det faktum at platen både holdt seg til gjeldende trender og hørtes ut som et poprockalbum på danseføtter, var ikke til hinder for at The Fall fortsatt var sitt singulære jeg. Smith var uforlignelig, og hans visjon og enestående vilje til å karre til seg et eget hjørne innen populærmusikken var fortsatt hjertelig til stede. Han hadde en egen evne til å sørge for fortløpende fornyelse, noe som gjorde at album nummer 14 ble mottatt med store forventninger. Dèt var det ikke mange som gjorde etter mannen.

I likhet med de to forgjengerne holdt platen et jevnt godt nivå, med et par unntak, men hadde også noen store høydepunkter. Lydbildet var mye av det samme som på forgjengerne, dog med en barskere crunch i elektronikken: hardere og strammere, uten å være avvisende industrielt.

Det åpnet rytmisk og mørkt med den syv minutter lange hatsangen The Birmingham School Of Business School, hvor Smith langet ut mot tidligere manager Trevor Long, som han lå i rettslig strid. Musikken låt som en blanding av Happy Mondays, Gang Of Four og The Fall cirka 1986. Det var en glimrende start på albumet. Da den latterlig fengende og kule singelen Free Range fulgte på med sitt Jesus Jones-stuk, kom tanken om at Code: Selfish var en ren klassiker. Så ble det litt mer ujevnt etter hvert, men ikke mer enn at albumet fortjente en plass i den sterke trilogien The Fall innledet nittitallet med. 

Både tullelåten Crew Filth, en intern spøk om og med bandets roadies, og versjonen av den obskure Hank Williams sangen Just Waiting var under pari. Noen andre låter var mer The Fall på det jevne, men det var også solide, varige høydepunkter å finne. Den ruglete rockelåten Return fløt på skikkelig rifforama fra Scanlon, og den reflekterende, milde Time Enough At Last hadde gitarspill og melodi som var The Smiths verdig. Også i Gentlemen’s Agreement viste The Fall frem sin peneste side, i en låt som sendte tankene til Joy Divisions mildeste øyeblikk. At Smith klarte å lodde like dypt som Ian Curtis, sa alt. I rockabillygnageren Married, 2 Kids vrengte Smith imidlertid av seg gift mot fedre som ble tussete av å få barn og ikke lenger gjorde jobben sin skikkelig. Også Everything Hurtz viste at de ikke hadde glemt rock & roll. Her dundret The Fall-toget i vei, mens Smith la ut om at han hadde tinnitus, at han snakket som om han hadde Tourettes syndrom, og at alt gjorde vondt.

Ting var med andre ord fortsatt som før, og likevel ikke. Always Different And Always The Same.

Rating: 8/10