Dax Riggs – Say Goodnight To The World (Fat Possum cd, 2010)

1) Say Goodnight to the World; 2) I Hear Satan; 3) You Were Born to Be My Gallows; 4) Gravedirt on My Blue Suede Shoes; 5) Like Moonlight; 6) No One Will Be a Stranger; 7) Heartbreak Hotel; 8) Sleeping with the Witch; 9) Let Me Be Your Cigarette; 10) See You All in Hell or New Orleans

I 2008 ga Fat Possum ut debutalbumet til Deadboy & The Elephant Men på nytt, med den forskjellen at albumet nå var kreditert til Dax Riggs. Det var nok mange som trodde dette var oppfølgeren til We Sing Of Only Blood Or Love, for den opprinnelige utgivelsen fra 2002 kom ut i et lite opplag og hadde dårlig distribusjon. Det var kanskje et drøyt stykke å fjerne elefantmennene fra krediteringen, men det var nå uansett bandet og visjonen til Dax Riggs det var snakk om.

I 2010 kom så den egentlige oppfølgeren til We Sing Of Only Blood Or Love. Det vellykkede samarbeidet med Matt Sweeney fra sist ble ikke gjentatt. Denne gangen hadde Riggs med seg en viss Robbie Lee, som i tillegg til å produsere sammen med ham spilte gitar, saksofon og harmonium. Kevin Fitzsimmons på bass og Charley Siess på trommer utgjorde rytmeseksjonen. Platen inneholdt ni nye sanger fra Riggs, samt en versjon av Elvis Presleys Heartbreak Hotel. Kvartetten spilte inn albumet i Austin i Texas, en av de viktigste byene for amerikansk tradisjonsmusikk.

Riggs ga i intervjuer uttrykk for å være en stor fan av protometal à la Black Sabbath, Deep Purple og ikke minst protopunken fra Detroit, med The Stooges og MC5 i spissen. Men han var også tydelig på at han var glad i tidlig rock & roll og rockabilly, og den klassiske lyden av New Orleans, med navn som Professor Longhair, Fats Domino, Allen Toussaint og Dr. John. Han trakk også frem Tinariwen, det afrikanske gitarbandet som spesialiserte seg på dronene, elektriske gitarfantasier med hypnotisk effekt på alle som tok seg tid til å lytte. 

På Say Goodnight To The World ble suggererende gitarhypnose kombinert med bluesfølelse i sanger som tittelsporet, I Hear Satan og See You All In Hell or New Orleans. Sistnevnte var faktisk en hyllest til New Orleans, på Riggs’ typisk skrudde vis. I andre sanger, som Let Me Be Your Cigarette, Graveyard On My Blue Suede Shoes og No One Will Be A Stranger, lå uttrykket et sted mellom Detroit-heltene og The Black Keys, som på denne tiden var i ferd med å krabbe ut av undergrunnen for alvor. Duoen fra Akron i Ohio hadde også hatt kontrakt med Fat Possum, men forlot selskapet i 2005 til fordel for Nonesuch.

Riggs’ evne til å komponere elegante sanger som blandet tradisjonsmusikk med moderne rock, var sterkere enn noensinne. Han hadde også tatt steg som vokalist og sang med en annen ro og dybde. Riggs hadde alltid vært en sterk sanger, men måten stemmen hans kom gjennom musikken på her, var tett på unik. Tidvis skapte han noe av den samme atmosfæren som John Cale, med en skjebnetung stemning hengende over det hele. Cale hadde også gjort en versjon av Heartbreak Hotel på Slow Dazzle fra 1975. Det må ha vært denne versjonen Riggs lente seg på, selv om han var aldri så glad i original rock & roll fra femtitallet. Tekstuniverset til Riggs holdt seg rimelig konstant. Det var fortsatt svart som Bengalack, men det piplet inn litt humor og humør her og der, og han hadde en egen evne til å unngå klisjeer i sin spesielle omgang med språket.

Musikken til Riggs burde ha appellert til et større publikum. Han var en original, både en tradisjonsbærer og en fornyer, der han beveget seg fra ekstrem metal til hardrock og videre til sin egen form for punkblues og rock.

Rating: 8,5/10