The Fall – The Infotainment Scan (Permanent Records LP, 1993)
1) Ladybird (Green Grass); 2) Lost in Music; 3) Glam-Racket; 4) I’m Going to Spain; 5) It’s a Curse; 6) Paranoia Man in Cheap Sh*t Room; 7) Service; 8) The League of Bald-Headed Men; 9) A Past Gone Mad; 10) Light/Fireworks
Mot slutten av 1992 var stemningen svett i økonomiavdelingen i Phonogram og dermed også i datterselskapet Fontana. De hadde signert for mange artister som ikke solgte nok plater, og flere fikk kontraktene sine sagt opp, inkludert The Fall. Mark E. Smith fikk overtalt Phonogram til å finansiere resten av innspillingene av The Infotainment Scan. Smith signerte deretter kontrakt med Permanent Records, som skulle gi ut bandets neste plater. Det må ha vært en tilfredsstillelse for Smith å oppleve at The Infotainment Scan ble The Falls første, og eneste, skulle det vise seg, album som nådde topp 10 i Storbritannia. En niendeplass må ha vært en passende takk for sist til Phonogram. De fikk også en liten hit med Why Are People Grudgeful, som gikk til 43. plass. Sangen var kun med på CD-utgaven av The Infotainment Scan.
Helt fra starten av hadde Smith vært en smart og hardtslående kommentator til små og store forhold i det britiske samfunnet. Selv om det muligens var litt lenger mellom de mest inspirerte og overraskende vendingene på det 15. studioalbumet, hadde han fortsatt mye å by på, enten han tok for seg oppkomlingene i Suede på Glam Racket eller menn i trettiårene som burde vite bedre enn å leke ungdommer på konsert og fest, på The League Of Bald-Headed Men. Smith var selv en mann midt i trettiårene på dette tidspunktet, og det er mulig han var selvrefererende i Paranoia Man In Cheap Sh*t Room, med en mørk tekst om å bli eldre. Han balanserte tidvis hårfint mellom å være smart og rett ut ondsinnet, og det var ingen tvil om at oppførselen hans tidvis var langt over kanten, særlig i behandlingen av bandmedlemmer.
The Fall bestod også denne gangen av Mark E. Smith, Craig Scanlon, Steve Hanley, Simon Wolstencroft og Dave Bush. Kvartetten bak Smith var et formidabelt rockeband. Wolstencroft kom bare mer og mer til sin rett som trommeslager og tilførte låtene en sving som var sjelden i hvit kunstrock. Scanlon var av Englands beste gitarister post 1977, og Hanleys bass stod nydelig til Wolstencrofts trommer. Bushs tangenter og elektronikk var fortsatt tydelig til stede, men innflytelsen fra tekno og dansemusikk var litt mindre tydelig denne gangen. Det var ikke til hinder for at de gjorde en fet versjon av Sister Sledges klassiker Lost In Music. Det sa mye om bandet at de klarte å fikse en groove som matchet Nile Rodgers og Chic, som stod bak det musikalske på originalen. Det gynget ikke mindre av Glam Racket, som var nettopp det tittelen anførte. Her var rytmene ikke langt unna Glitter Band cirka 1973.
Smith var en mester i å plukke frem obskure coverlåter. I ettertid synes kanskje Lost In Music å være et litt opplagt valg, men statusen til Chic og Sister Sledge var ikke på langt nær den samme i 1993 som i dag. Likevel kom valget av den i skyggen av Steve Bents I’m Going To Spain fra 1976. Det var Bents eneste utgivelse. Han var til daglig skuespiller, blant annet i britiske såpeserier som Coronation Street, EastEnders, Hollyoaks og Emmerdale. I The Falls hender ble den ofte latterliggjorte singelen gitt en søt innpakning som løftet novelty-låten opp til en liten historie om mannen som sier takk for seg og drar til Syden.
Resten av de ti låtene var typisk The Fall-rock, hvor de kombinerte sin egen variant av postpunk cirka 1985 med keyboards og programmering til moderne, skarp kunstrock. Selv om innflytelsen fra elektronisk dansemusikk var nedtonet, dukket den fortsatt opp som krydder, som italodisco-pianoet i Service og tidlig drum & bass i A Past Gone Mad. I sum ble The Infotainment Scan en ny sterk plate i en så langt forbløffende god katalog, selv om det ble litt vanskeligere å holde interessen oppe hele veien på LP-ens side to, hvor sangene ble litt likelydende i sin bastante rockfasong.
Rating: 7,5/10
