Blut Aus Nord – Hallucinogen (Debemur Morti cd, 2019)
1) Nomos Nebuleam; 2) Nebeleste; 3) Sybelius; 4) Anthosmos; 5) Mahagma; 6) Haallucinählia; 7) Cosma Procyiris
Etter Deus salutis meæs nådeløse, industrielle utblåsning tok Blut Aus Nord som vanlig en venstresving. Katalogen deres var full av musikalske krumspring, men om man løftet blikket tilstrekkelig opp fra stormen av toner, kunne utgivelsene til Vindsval og W. D. Feld plasseres i to spor. Det ene bestod av musikk med utgangspunkt i black metal i tradisjonen etter den andre generasjonen, det vil si hovedsakelig norske band fra første halvdel av nittitallet. Når de oppholdt seg i det andre sporet, bedrev de bevissthetsutvidende forskning med industrirock, avant-metal, postrock og dark ambient i en salig blanding. Sammen med The Mystical Beast of Rebellion og MoRT hørte Deus salutis meæ til i ytterkantene av katalogen, og da var det vel ikke annet å forvente enn at de ved neste korsvei vendte seg mot black metal igjen.
Denne gangen bestod bandet av Vindsval (gitarer og sang), W. D. Feld (trommer, elektronikk og keyboards) og GhÖst (bass). Med andre ord den organiske utgaven av bandet, med vanlige trommer og ikke de elektroniske rytmesporene Vindsval ofte benyttet.
Hallucinogen var utstyrt med et forunderlig, psykedelisk omslag, med sopp i en forvrengt, fargerik verden, noe som sendte forventningene til musikken i retning av psykedelisk avantrock. Slik sett var omslaget mer en pekepinn på det neste albumet, Disharmonium – Undreamable Abysses, hvor Blut Aus Nord fornyet seg igjen. Hallucinogen var mer et album i samme stil som Memoria Vetusta-trilogien, og et vellykket sådant.
Hallucinogen var både eterisk og dissonant, med en tett, men ikke ugjennomtrengelig atmosfære, der den heftige black metalen vekslet med ambient. Bandets unikhet viste seg i de sære arrangementene, med intrikat gitarspill, variert vokal og elektronisk krydder, som til sammen løftet musikken opp og ut, ut dit hvor få andre befant seg. Dessuten hadde Vindsval denne gangen med seg de feteste riffene han noen gang hadde sparket opp av fransk jord. De syv låtene var breddfulle av rifforama, nok til flere album for de mindre kresne. Vokalen lå konsekvent dypt i lydbildet, der den varierte mellom koraktige partier og kvlt skrikesang. Det var også en smak av rock som rock denne gangen, med en intensitet og energi som overgikk de aller fleste. Vindsval spilte også gitarsoloer som var hentet ut av den klassiske tungrockens kanon. På Sybelius hentet han frem sin indre gitarhelt og spilte lange, glidende toner som var en Blackmore verdig. Den formidable Nebeleste var et av de beste bevisene på hva de kunne skape, med riff, tempo, atmosfæriske partier og en sjelden energi. Det var rett og slett uvanlig fengende, uten at musikken noen gang tråkket over i det melodramatiske. Produksjonen var forseggjort og, om ikke polert, så i alle fall fri for rusk og undergrunnsrask, noe som passet musikken utmerket. Hallucinogen var en sonisk, veloljet maskin av riff og faenskap, og et eksempel å vise frem om noen lurte på om det fortsatt var liv i rockmusikken i 2019.
Var man i det sære hjørnet, var det rom for å påpeke at Blut Aus Nord hadde laget flere plater som lignet veldig på Hallucinogen, og det var et poeng at det ikke ble vist frem noen nye retninger eller impulser denne gangen. På den andre siden hadde de knapt noen gang tidligere perfeksjonert sin rå og samtidig sofistikerte utgave av atmosfærisk, symfonisk black metal på samme vis.
Rating: 8,5/10
