Ashra – Belle Alliance (Virgin LP, 1980)
1) Wudu; 2) Screamer; 3) Boomerang; 4) Aerogen; 5) Sausalito; 6) Kazoo; 7) Code Blue; 8) Mistral
Utgaven av Ashra med Göttsching, Ulbrich og Großkopf hadde ett album til i seg før det var over. Trioen gikk inn i åttitallet med Belle Alliance, som med sitt fargerike omslag møtte verden med et tidstypisk nikk til det nye tiåret. Albumet fortsatte mer eller mindre i samme stil som på Correlations. Det betydde vennlig instrumentalmusikk med inspirasjon fra pop, soul og funk, og forsiktige nikk til verdensmusikk. Og selv om inspirasjonen fra disco var tonet ned fra sist, hadde de tre beveget seg et langt stykke fra de epokegjørende platene de lagde med Ash Ra Tempel, Agitation Free og Cosmic Jokers tidlig på syttitallet.
Selv om det var andre tider, var de tre fortsatt i stand til å holde på interessen til dem som tok seg tid til å lytte. Det var det dessverre få som gjorde i 1980, og Belle Alliance druknet i alle de sterke albumene som kom ut i dette fantastiske året, som står igjen som et av de sterkeste i musikkhistorien. Og sant skal sies, det var ikke den samme opplevelsen av nødvendighet og brennende engasjement i Belle Alliance som i mye av det som skjedde dette året. Likevel var det noe tiltrekkende ved den vennlige instrumentalmusikken, som med noen få unntak holdt seg på rett side av det rent trivielle.
Det åpnet med den spretne Wudu, som ikke hadde så mye mer enn nettopp sprettenhet å by på. Om ikke annet senket den forventningene til det som skulle komme, og Screamer ble en solid opptur. Her la Ashra seg tett på det Neu! drev med noen år tidligere, med overraskende aggressivt gitarspill fra Göttsching og en innstilling som tydet på at han fulgte med på det som skjedde innen new wave og postpunk. Boomerang var mindre vellykket. Med sin lettvinte hvitmannsreggae og populistiske gitarmelodi sendte den tankene til bakgrunnsmusikk på strandbaren. Humøret kom tilbake med Aerogen, hvor Neu!-rytmene var tilbake og Göttschings gitar hisset det hele fremover sammen med keyboards som trakk hele stasen ut på dansegulvet. Sausalito var også vel verdt å bruke tid på, med sin tektoniske storbyfølelse under elektriske og akustiske gitarer, noe både Ultravox og Simple Minds antakelig ville ha nikket anerkjennende til.
Kazoo åpnet side to i samme stil som Sausalito avsluttet side én, og følelsen av at det begynte å bli nok låter i denne stilen, var påtakelig. Code Blue var heldigvis noe helt annet og utgjorde sammen med Screamer og Aerogen den store beholdningen på Belle Alliance. På Code Blue fikk rytmeseksjonen og gitarene hvile til fordel for et vakkert stykke spaceambient. Det var ikke første gangen Göttsching hadde bedrevet slike øvelser, men han hadde fortsatt et godt grep om dette formatet. Det 15 minutter lange stykket hadde riktignok en veldig mild atmosfære, men ble aldri cheesy eller plumpt på new age-vis. Mistral avsluttet også albumet i tilnærmet drømmeland, men denne gangen med elektriske gitarer over en rytmeseksjon og store, evigvarende flak av synthesizer i et stykke tidsriktig fusion.
Rating: 7/10
