The Breeders – Pod (4Ad cd, 1990)
1) Glorious; 2) Doe; 3) Happiness Is A Warm Gun; 4) Oh!; 5) Hellbound; 6) When I Was A Painter; 7) Fortunately Gone; 8) Iris; 9) Opened; 10) Only In 3’s; 11) Lime House; 12) Metal Man
Det var ingenting i veien med The Breeders’ «rock-credentials». Produsentlegenden Steve Albini anså jobben han gjorde med Pod som en av sine største bragder. Kurt Cobain lot ikke anledningen til å skryte av samme plate gå fra seg. Legger man til at The Breeders startet som et sideprosjekt av Pixies, og at platene ble utgitt på 4AD, var det knapt mulig å få mer popkulturell vind i ryggen.
Opprinnelsen til The Breeders kunne spores tilbake til 1989, da Pixies-bassist Kim Deal gikk sammen med Tanya Donelly, gitarist i Throwing Muses. Begge var misfornøyde med status i sine respektive band, der de stod i skyggen av de sterke personlighetene Black Francis (Pixies) og Kristin Hersh (Throwing Muses). Ved hjelp av fiolinist Carrie Bradley og forskjellige trommeslagere spilte de to inn en demo sammen. Både Pixies og Throwing Muses var signert til det engelske plateselskapet 4AD, så det var naturlig å sende demoen dit. Det medførte at de fikk kontrakt og en liten slump penger til å spille inn debutalbumet. Deal og Donelly fikk med seg den engelske bassisten Josephine Wiggs og 19 år gamle Britt Walford, trommeslager i Slint og tidligere medlem av Squirrel Bait. I The Breeders gikk han under navnet Shannon Doughton, for å unngå at medlemskapet overskygget det han drev med til daglig i Slint. Carrie Bradley var også med på fiolin og bidro til magien med grove strøk.
Med et begrenset budsjett og Albini i kontrollrommet gikk innspillingene fort unna. Pod ble spilt inn i løpet av en drøy uke i januar 1990, i Edinburgh i Skottland. Albini likte ikke å bli titulert produsent. Han var den som stod bak opptakene, som han sa, og konsentrerte seg om å gjengi lyden av bandet mens det spilte live i studio. At han var en trollmann når det gjaldt å få det til å låte både levende og rått uten at det ble slurvete, var en del av hans geni.
Kim Deal sang og skrev det aller meste av sangene. Deals stemme og tekster var sentrale i magien som oppstod på Pod. Hun fremstod både ungpikeuskyldig, skummelt beregnende og sassy, gjerne i én og samme sang. Det lå en skygge av rå seksualitet over det hele, uten at det ble nevrotisk eller vulgært. Sangene tok for seg misbruk av barn i Glorious, rus og ungdommelig faenskap i Doe, abort med katastrofale konsekvenser i Hellbound, menstruasjon i Iris og kjip sex i When I Was a Painter.
I motsetning til i Pixies, hvor Deal spilte bass, konsentrerte hun seg om gitar i The Breeders. Hun og Donelly utgjorde en herlig gitarduo som fylte de kantete, sparsommelige sangene med fete riff og skurrende disharmoni. Lydbildet ga god plass til rytmeseksjonen, noe som var til alles store fordel. Walford var en glimrende trommeslager med både kontant og elegant spill, og Wiggs’ basspill stod godt til trommene hans. Deal sang de skrudde, nakne sangene med mild, lys stemme. Etter råd fra Albini ble det brukt minimalt med harmonier og kor, noe som bidro til den ensomme, forlatte stemningen som lå over hele Pod. Platen var naken, men likevel tilstrekkelig ornamentert til at det stadig var nye ting å hente, og det var krutt i gitarene, som var rått og direkte spilt inn.
De fire hadde evnen til å rive av seg støyrock når de ville, noe de blant annet viste frem i en glimrende versjon av Lennons Happiness Is a Warm Gun. Det er virkelig en av undertegnedes favorittversjoner av Beatles-sanger. Pod var singulær, men hadde samtidig føttene plantet i tidens alternative gitarrock. De var ikke grunge, ikke garasjerock, heller ikke ren støyrock eller tradisjonell indierock, men kastet elementer fra alt som foregikk rundt dem opp i sin egen gryte. De vekslet mellom det rolige og bråkete som mange andre, blant dem Pixies og Nirvana, men på sitt eget vis. The Breeders var tøffe nok til å stå i det og ikke la seg friste til å overarrangere sangene sine, selv med risiko for at platen skulle bli oppfattet som underutviklet og uferdig. Det var klokt, for resultatet var temmelig unikt. Deal karakteriserte det som «The Bangles from hell». Det The Breeders hadde til felles med The Bangles, var evnen til å fenge lytteren. Så var det større dybde i den tidvis tverre og nakne, men likevel hektende gitarrocken til Deal og co.
Rating: 8,5/10
