The Cramps – Songs The Lord Taught Us (I.R.S. LP, 1980)
1) TV Set; 2) Rock on the Moon; 3) Garbageman; 4) I Was a Teenage Werewolf; 5) Sunglasses After Dark; 6) The Mad Daddy; 7) Mystery Plane; 8) Zombie Dance; 9) What’s Behind the Mask; 10) Strychnine; 11) I’m Cramped;12) Tear It Up; 13) Fever
Aldri har jeg sett rockedyret i hvitøyet på samme intense vis som da The Cramps spilte i kjelleren på Chateau Neuf i Oslo i 1985. Bak trommene satt en urørlig Nick Knox med solbrillene på hele konserten gjennom. Bassist Jennifer «Fur» Dixon stilte med sjokkrosa hanekam. Rytmeseksjonen var litt av et syn i seg selv, men ble statister sammenlignet med ekteparet Poison Ivy og Lux Interior. Ivy var det musikalske maskinrommet, der hun pumpet ut rockabillylicks med suveren forakt for konvensjonene, mer garasjepunk enn noen garasjepunker kunne få til og med en ufattelig cool fremtoning, kun ikledd en slags nettingbikini og høyhælte sko. Den nesten to meter lange Lux sjokket rundt i bar overkropp, iført en åletrang, ekstremt lavt festet skinnbukse, også han med høyhælte damesko. Kvartetten var et utrolig syn, og publikum, som stort sett bestod av studenter og noen eldre rockeinteresserte, så noe de knapt hadde sett før. Synet av de fire ble fullt ut matchet av den avsindige rockabillyen og rock & rollen de pumpet ut. Ivy var ikke fremmed for å supplere de gyngende rytmene med hylende feedback, og Lux tok seg kunstneriske friheter av den aller groveste sorten. Under det hemningsløse rabalderet i Surfin’ Bird stappet han rett og slett hele mikrofonen inn i gapet. Og slik hørtes det. Det var en uforglemmelig kveld.
The Cramps var alltid bandet til Lux Interior (Erick Lee Purkhiser) og Poison Ivy (Kristy Marlana Wallace), fra begynnelsen i 1976 og frem til det var over i 2009, da Lux døde av at hovedpulsåren sprakk. De to traff hverandre i California i 1972. Paret flyttet til New York i 1975, der de stiftet bandet som skulle bli deres livsverk. Paret var platesamlere med sans for obskur rockabilly, eksotika, garasjerock og alt mulig annet som smakte av B-film og pulpkultur. De kom til New York på et perfekt tidspunkt, da det virkelig var i ferd med å bli fart i undergrunnsrocken i storbyen, med Ramones, Patti Smith, Television, Dead Boys, Talking Heads og The Fleshtones i spissen, i et miljø som hadde rockeklubben CBGB’s som omdreiningspunkt.
Lux Interior og Poison Ivy fikk med seg den mystiske gitaristen Bryan Gregory (Gregory Beckerleg) og etter hvert trommeslager Nick Knox (Nicholas George Stephanoff), som kom inn etter at de hadde forsøkt med flere andre på trommekrakken. Både Gregory og Knox var karakterer. Knox hadde bakgrunn fra støypunkerne The Electric Eels. Gregory var fersk som musiker, men hadde en sinnssyk lyd i gitaren sin og var en perfekt medspiller for Poison Ivy. Fremtoningen hans, med langt grått og svart hår, toppet av et manisk uttrykk i fjeset, stod godt til de andre i bandet.
De fikk kontakt med Alex Chilton, mannen som ble stjerne som 16-åring med The Box Tops på sekstitallet, og som i første halvdel av syttitallet ga ut noe av tidenes beste powerpop med Big Star. Han hadde dykket ned i garasjeskrammel og no-fi etter at Big Star ga seg, med noen ualminnelig rufsete soloplater som resultat. Han produserte to singler med bandets patenterte psychobilly, Surfin’ Bird / The Way I Walk og Human Fly / Domino, begge utgitt på Vengeance og senere samlet på EP-en Gravest Hits. De fikk så kontrakt med I.R.S.
Alex Chilton produserte også kvartettens debutalbum. Han tok dem med til hjembyen sin, Memphis, nærmere bestemt til Sun Records-legenden Sam Phillips’ studio, Phillips Recording. Ut av dette kom det fryktinngytende debutalbumet Songs The Lord Taught Us. Med et lydbilde som kom rett ut av garasjen, alternativt grøfta, spiddet The Cramps rockabilly, tidlig rock & roll, doo-wop, primitiv country og den mest grisete r&b-en i hjertet. Gjennom 13 låter dannet seksuelle avvik og frustrasjoner, inspirasjon fra B-film, pulpromaner, tegneserier, seriemordere, varulver, UFO-er og pinupjenter et forrykt og originalt univers. Songs The Lord Taught Us var den amerikanske femti- og sekstitallsdrømmens mørke bakside. Storbyens skumle asfalt vrengte seg rundt forstadsidyllen og klemte den i filler, mens The Cramps banket ut sine hektende, grusete originalsanger og coverlåter i skjønn forening.
Innspillingene var like problematiske som albumet var rått. Chilton tok mye usunn medisin, og teknikerne likte ikke bandet og så med skrekk og gru på hvordan innspillingene foregikk. Miksen var ikke perfekt, og lyden ble mer grøtete enn Ivy hadde ønsket seg. Men lydbildet passet unektelig godt til det skumle og syke innholdet og bidro til å skape en unikt merkelig og skummel atmosfære.
Lux hikket og hakket seg gjennom sangene som en rockabillysanger fra den andre siden, som en ond Elvis. Han hadde en sterk stemme som han vrengte og vred på. Det var ikke skjønnsang og ikke sublimt, men det var viltert, energisk og hissende. Besetningen med to gitarer og trommer, og ingen bass, la mye på Knox’ skuldre. Det løste han flott ved å holde intensiteten oppe hele veien og piske den primitive rocken fremover. Ivy riffet og røsket, mens Gregory supplerte med atonale utbrudd og hylende feedback.
The Cramps gjorde de fem coverlåtene på et vis som fikk dem til å passe inn blant deres egne åtte. For selv om Rock On The Moon, Sunglasses After Dark, Strychnine, Tear It Up og Fever var å finne i sterke originalversjoner, gjorde The Cramps dem til sine. De passet perfekt til bandets eget materiale, riktignok med unntak av versjonen av The Seeds’ Strychnine, som led under en rotete miks hvor Lux forsvant i skrammelet.
Interior og Ivy viste glimrende forståelse for sjangrene de oppdaterte til åttitallet, ikke bare gjennom versjoner av andres sanger, men i like stor grad gjennom låtene de laget selv. TV Set, Garbageman og I Was A Teenage Werewolf var umiddelbare klassikere og høydepunktene på Songs The Lord Taught Us, sammen med den knugende versjonen av Fever, med selveste Booker T. på orgel.
TV Set var det aller største øyeblikket og forblir en av tidenes kuleste åpningslåter. Knox banket i vei før gitarene tok plass og Lux remjet om at han så dama i tv-en. Det tok en vond vending da feedbacken kom ulende og protagonisten smelte til med «I use your eyeballs for dials on my TV set». Garbageman var minimal rockabilly med Duane Eddy-inspirasjon, hvor Lux slo fast at han var søppelmannen. Det var det ingen grunn til å lure på. I Was A Teenage Werewolf var ungdomsskrekk forkledd i mørk psychobilly, med glimrende gitarspill fra Ivy. Dessverre falt kvaliteten på sangene litt, men bare litt, mot slutten av side to. Likevel var The Cramps’ debutalbum en av de kuleste rock & roll-platene som hadde kommet på mange år da vi skrev det mektige musikkåret 1980.
Rating: 9/10
