Belly – Star (4AD cd, 1993)
1) Someone to Die For; 2) Angel; 3) Dusted; 4) Every Word; 5) Gepetto; 6) Witch; 7) Slow Dog; 8) Low Red Moon; 9) Feed the Tree; 10) Full Moon, Empty Heart; 11) White Belly; 12) Untogether; 13) Star; 14) Sad Dress; 15) Stay
Tanya Donelly stiftet Throwing Muses sammen med stesøsteren Kristin Hersh i 1983 og var gitarist i bandet frem til og med deres femte album, The Real Ramona, som kom ut i 1991. Throwing Muses debuterte i 1986 og ble et av 4ADs flaggskip. De var et populært og kritikerrost rockeband, dominert av Hershs spesielle sang og låtskriving. Donelly skrev som regel et par låter på hver plate, men slapp nok aldri til i det omfanget hun selv kunne tenke seg. Hun spilte også i The Breeders, sammen med blant andre Kim Deal. I 1991 tok hun så skrittet ut av skyggene og sluttet i både The Breeders og Throwing Muses for å satse på sitt eget prosjekt, Belly.
I Belly fikk hun med seg folk fra musikkmiljøet i hjemstaten Rhode Island. Bandet bestod, i tillegg til Donelly på gitar og sang, av Fred Abong på bass og brødrene Chris og Thomas Gorman på henholdsvis trommer og gitar og orgel. I likhet med hennes to tidligere band fikk også Belly kontrakt med 4AD. Kvartetten debuterte med EP-en Slow Dust sommeren 1992. Den gikk til førsteplass på de britiske indielistene og skaffet bandet umiddelbar oppmerksomhet. De fulgte opp med en ny EP, Gepetto, i november samme år. Virkelig fart i sakene ble det da de ga ut singelen Feed The Tree helt på starten av 1993. Den klatret inn på den «vanlige» salgslisten i Storbritannia og dro med seg debutalbumet Star, som kom ut på tampen av januar samme år, helt opp til andreplass hos britene. En 59. plass på Billboard-listen var heller ikke verst, og Star solgte etter hvert til gull i hjemlandet.
Den store suksessen som ble Star til del, var litt overraskende, men ikke mindre fortjent av den grunn. Donelly skrev låter og fremførte dem uten at noe låt påtatt eller konstruert. Hun var alveaktig det ene øyeblikket, småfarlig og uberegnelig det neste, og hadde alltid en melodi av klasse på lur. Arrangementene plasserte de gitardrevne sangene i forskjellige sjangre, uten at det gikk på bekostning av helheten. Her var det flagrende drømmepop, folkrock, en forsiktig smak av country og typisk indierock à la 1993.
Gil Norton, som tidligere hadde jobbet med blant andre Pixies og Throwing Muses, ga Star en åpen og luftig lyd. Den stod godt til Donellys lyse stemme, som fikk passe motvekt i de knirkete gitarene og en rytmeseksjon som lente seg mot postpunk.
Belly var aldri særlig støyende og hadde mest av klassisk poprock i seg. De fire inviterte og overrasket, gjerne med en kombinasjon av innyndende melodier og tekster med mye smerte og mørke. Det litt vimsete låtmaterialet, ment positivt, var velsignet med noen skikkelige hits innimellom. Feed The Tree var en av de beste poplåtene i 1993, med et herlig driv og et refreng som var de beste popsmedene verdig. Slow Dog var ikke mye dårligere og hadde et passe lurvete drag i gitarene og et herlig løft i refrenget. Gepetto var en vals basert på de samme knepene som Slow Dog, mens den dystre Low Red Moon, med surklende orgel, minnet sterkt om det stesøster Kristin Hersh bedrev i Throwing Muses og viste frem helt andre, dystopiske sider ved Donellys talent. Det korte tittelsporet nikket til både Cocteau Twins og folkrock, mens Stay var en ballade som var R.E.M. cirka Automatic For The People verdig.
Star hadde hele 15 sanger, men det var ting å hente i samtlige, og platen opplevdes ikke som for lang med sine 50 minutter. I tillegg til solid salg ble Star omfavnet av den etablerte platebransjen. Albumet ble nominert til Grammy for beste alternative rockealbum, og Belly ble nominert som beste nye artist.
Rating: 8/10
