Grace Slick – Software (RCA LP, 1984)
1) Call It Right Call It Wrong; 2) Me and Me; 3) All the Machines; 4) Fox Face; 5) Through the Window; 6) It Just Won’t Stop; 7) Habits; 8) Rearrange My Face; 9) Bikini Atoll
På tampen av januar 1984 ga Grace Slick ut sitt fjerde studioalbum. Det ble en dundrende kommersiell fiasko, med 206. plass på de amerikanske salgslistene. Hun hadde aldri vært en storselger på egen hånd, men hadde tidligere tross alt beveget seg en god del høyere på listene. Om den manglende suksessen på egen hånd var årsaken til at det aldri kom flere solostunt fra henne, vites ikke. Det var ikke nødvendigvis slik. Hun avsluttet musikkarrieren i 1990, da hun brøt tvert og konsentrerte seg om å male. Hun ga i kjent stil uttrykk for at rock ikke var noe for eldre mennesker, selv om hun var kun 50 år på det tidspunktet. Årene mellom 1984 og 1990 brukte hun på et album med Jefferson Starship, solid suksess med utbryterbandet Starship og et comebackalbum med Jefferson Airplane i 1989.
Tidlig i 1984 var det imidlertid Software som gjaldt. Hun hadde lagt av seg den verste radiohardrocken fra Welcome To The Wrecking Ball for å kaste seg over synthpop, som hadde blitt et fenomen. Det var imidlertid langt fra de innovative, gjerne britiske gruppene som New Order, The Human League, Depeche Mode og Heaven 17 til det som ble prestert på Software.
Ron Nevison, som også hadde jobbet med Jefferson Starship, produserte, men den mest sentrale samarbeidspartneren denne gangen var Peter Wolf. Det navnet fikk muligens en del til å øyne håp om en kunstnerisk renessanse for Slick, men det var dessverre ikke frontmannen i J. Geils Band det var snakk om. Denne Peter Wolf var en østerriksk musiker. Han var riktignok på ingen måte et ubeskrevet blad. Han hadde spilt med Frank Zappa på geniets Sheik Yerbouti, Joe’s Garage I–III og Tinseltown Rebellion, men det hadde jo vært gøy å høre Slick sammen med den andre Wolf-en, i et mer jordet amerikansk musikklandskap.
Peter Wolf, den østerrikske altså, skrev med ett unntak all musikken på Software, mens Slick selv stod for tekstene. Det var godt å høre henne uten klisjemaskinen Scott Zito, og den tidsriktige synthpop-produksjonen passet henne bedre enn de hule hardrockklisjeene fra Welcome To The Wrecking Ball. Slick sang, om ikke forsiktig, så i alle fall mindre anstrengt denne gangen, og fikk vist frem hvilken sterk vokalist hun var. Hun løftet en låt som Fox Face til høyder den strengt tatt ikke hadde fortjent om bare melodi og arrangement ble lagt til grunn.
Selv om gitarene denne gangen for det meste var skiftet ut med elektroniske trommer, synthesizere og keyboards, var låtene trygt plassert i kommersiell og radiovennlig amerikansk poprock. Til tross for at Slicks tekster ofte dreide seg om farene ved ny teknologi og fremmedgjøring, som i All The Machines, hadde ikke musikken den forlokkende kombinasjonen av kaldt stål og varme følelser som ofte preget de nevnte britiske fornyerne. Software var mer av en etterligning, en anstrengt tilpasning, og låt ikke ektefølt. Det må være lov å spørre hvor mye Slick brydde seg på dette tidspunktet, selv om hun var personlig i tekstene, som hun så ofte hadde vært. Det gjaldt enten hun sang om egne avhengigheter i Habits og It Just Won’t Stop, selvrealisering og dualiteten i egen personlighet i Me & Me og Rearrange My Face, eller feminisme i Call It Right Call It Wrong. Dessverre var lyrikken klisjefylt og klarte ikke å skape liv i det småkjedelige låtmaterialet. Det var lite som hevet seg over det øyeblikkelig fengende, og etter noen gjennomlyttinger var det bare å konstatere at det ikke var mye å gripe fatt i eller dukke ned i, utover å høre Slicks stemme.
Den var fortsatt i god behold.
Rating: 5/10
