The Fall – Cerebral Caustic (Permanent Records cd, 1995)
1) The Joke; 2) Don’t Call Me Darling; 3) Rainmaster; 4) Feeling Numb; 5) Pearl City; 6) Life Just Bounces; 7) I’m Not Satisfied; 8) The Aphid; 9) Bonkers in Phoenix; 10) One Day; 11) North West Fashion Show; 12) Pine Leaves
Brix Smith hadde hatt en del å henge fingrene i i årene etter skilsmissen fra Mark E. Smith og den påfølgende slutten på hennes tid i The Fall i 1989. Hun hadde brukbar suksess med The Adult Net parallelt med jobben i The Fall mellom 1985 og 1989. Etter at dte bandet ble oppløst tidlig på nittitallet, tok hun en liten pause fra musikken før hun slo seg sammen med Susanna Hoffs fra The Bangles. Selv om det ikke kom plate ut av samarbeidet, fikk hun oppmerksomhet fra Courtney Love, noe som medførte at hun prøvespilte for Loves band Hole. Det ble imidlertid ingen Hole-jobb for Brix Smith, for til de flestes overraskelse valgte hun å gå tilbake til The Fall. Det finnes flere historier om hvordan comebacket kom i stand, men etter sigende ba Mark henne om å komme tilbake og hjelpe ham i en vanskelig periode. Hun var tilbake i The Fall i 1994 og forble medlem i to nye år.
Mark ble imponert over hvordan Brix tedde seg og så ut, mens ekskona var sjokkert over hvor sliten Mark var, og hvor mye eldre han hadde blitt på de fem årene siden de sist hadde sett hverandre. Perioden fra 1994 og ut nittitallet var da også vanskelig for Smith, som tidligere fortalt. Brix’ gjeninntreden startet med noen konserter, før The Fall gikk i studio i London for å spille inn Cerebral Caustic. Brix mente de brukte en ukes tid i studio, mens Mark har påstått tre uker. Uansett var det fort unnagjort. Mark hentet inn Mike Bennett som produsent, mye takket være at han hadde jobbet med Sweet i deres glansperiode på syttitallet.
Cerebral Caustic var ikke blant The Falls beste album, langt unna faktisk, men platen var heller ikke så svak som mange skulle ha det til. Det er mulig det håpløse omslaget, med bilde av en gjennomlyst hodeskalle, bidro til å dra ned inntrykket. Mark E. Smith var ikke på sitt skarpeste på denne tiden, men han ble nok inspirert av å ha Brix tilbake. Hun brakte med seg sin teft for klassisk pop og bidro med en god porsjon energi. Det løftet en plate med ujevnt materiale opp til et anstendig nivå. Så skal det legges til at Brix var sint på Mark for å ha ødelagt Bonkers in Phoenix, hennes mest sofistikerte poplåt på platen, ved å gjøre den til et psykedelisk mareritt. Den pene melodien ble druknet i slemme effekter og elektroniske mareritt, og stemmen til Brix ble speedet opp slik at hun ifølge seg selv hørtes ut som Mikke Mus. Hun hadde et poeng, men samtidig var resultatet underlig hypnotiserende og et eksempel på vriompeisen Marks vellykkede dekonstruksjoner.
Brix, som komponerte fem sanger sammen med eksmannen, var nok mer fornøyd med Don’t Call Me Darling og Feeling Numb. Den første var en slags duett mellom de to, hvor Brix rev av seg tittelen gjentatte ganger med betydelig raseri, mens Mark var sitt tilbakelente jeg. En klassisk The Fall-beat drev det hele fremover. Mark blånektet for at teksten handlet om ekskona og sa at den var om en tidligere kjæreste. Mon det. Feeling Numb hadde en rytme og et arrangement som hvilte i postpunk og klassisk rock, mens Mark sang om panikkanfall og Prozac, og Brix hvisket kor i refrenget. Sangen ble ikke sluppet på singel, men nådde en syvendeplass på John Peels årlige Festive 50, hvor lytterne hans stemte på årets beste låter. Den var det største høydepunktet på Cerebral Caustic, sammen med åpningssporet The Joke. The Joke ble en konsertfavoritt, og det var vel fortjent. Her var Mark virkelig i form, og bandet leverte et herlig driv i en poprocklåt av de sjeldne.
Med Brix tilbake hadde det blitt mer fart i låtskrivingen, og denne gangen nøyde de seg med én coverlåt. Det var som vanlig et overraskende valg. De gjorde en morsom og ganske tro versjon av I’m Not Satisfied, fra Frank Zappa & The Mothers Of Inventions Freak Out! (1966).
Rating: 7/10
