Bathory – Requiem (Black Mark cd, 1994)

1) Requiem; 2) Crosstitution; 3) Necroticus; 4) War Machine; 5) Blood And Soil; 6) Pax Vobiscum; 7) Suffocate; 8) Distinguish To Kill; 9) Apocalypse

I 1992 markerte Bathory 10-årsjubileum gjennom å gi ut to samleplater. Jubileum I og II inneholdt albumspor, demoer og låter fra vanskelig tilgjengelige samleplater. I 1994 var Quorthon tilbake med to nye plater, som begge tok fansen på senga. I september 1994 ga han ut sitt første album under eget «navn». Quorthons selvtitulerte debutalbum var et rent grungealbum. Han hadde åpenbart latt seg inspirere av Seattle-scenen. Kun to måneder senere var han tilbake med et nytt Bathory album, og også denne gangen hadde han musikalske overraskelser i ermet. Requiem var et stykke retro-thrash, tydelig inspirert av Bay Area-scenen cirka 1984.

Requiem var et voldsomt brudd med Bathory-katalogen så langt. Den knallsterke rekken som begynte med «Bathory»s beske black metal tilbake i 1984 og fikk sin ende med Twilight Of The Gods pompøse vikingfantasier, hadde en rød tråd.  Med Requiem var det brått slutt. Quorthon ville hylle sine gamle forbilder innen thrash metal, særlig Slayer, og muligens også senke forventinger en smule i forhold til veien videre.

Bak et omslag med hodeskaller spredd utover, som virkelig ga beskjed om at det var god natt til vikingfantasiene, ble det revet av ni sjangertro thrash-låter, og det på et tidspunkt hvor sjangeren var så godt som død. Tekstene la seg godt til rette i samme stil, med død, satan og apokalypse som sentrale ingredienser. Her var vi tilbake midt på åttitallet. Dessverre ble resultatet et godt stykke unna det forbildene leverte i sine velmaktsdager. Requiem ble et svakt ekko av det Slayer, Metallica og mange andre bedrev ti år tidligere. Det var for så vidt brukbart med gode riff og sterkt gitarspill fra Quorthon, men det var ikke tilstrekkelig til å heve resultatet over det middelmådige. Her var det nemlig mye som var problematisk.

Vokalen var den største utfordringen. Quorthon hadde aldri vært den største vokalisten, men han hadde tidligere klart seg bra via energi og pågangsmot. Denne gangen hadde han lagt til seg en form for kjellerrasp, som sikkert var ment å illudere undergrunnthrash. Dessverre ble det lite annet enn et småveikt ul av det hele, som aldri sluttet å irritere. Her var han så langt unna James Hatfield og Tom Araya som vel mulig, og vokalen ble et alvorlig hinder for å komme inn i musikken. Produksjonen av vokalen stod også i ubalansert kontrast til resten av lydbildet, som ikke skulle skyldes å være direkte glatt, men som hadde høye produksjonsverdier. Quorthon benyttet seg av trommemaskiner, og bassen lå høyt i lydbildet. Trommeproduksjonen ga det rytmiske fundamentet en «stiv» lyd, som aldri fanget den potensielle energien i musikken.. Det hjalp heller ikke at bassen hadde hovedrollen, den nærmest humpet av gårde for seg selv, uten noen gang å gå opp i en høyere enhet med trommer, gitarer og vokal. Det var synd med disse innvendingene, for langt der inne lå det ett potensielt godt album, om Quorthon hadde verlatt vokalen til en mer passende vokalist og stilt med en skikkelig og rett produsert rytmeseksjon.

Rating: 5/10