Franco Battiato – M. elle le “Gladiator” (Bla Bla LP, 1975)

1) Goutez et comparez; 2) Canto fermo; 3) Orient Effects

Om «Clic» holdt seg med enkelte populærmusikalske virkemidler, var den mystisk titulerte M. elle le “Gladiator” et foreløpig farvel til rock og prog fra Franco Battiato. Han skulle som kjent vende tilbake til disse sjangerne senere i karrieren, men i 1975 og noen år fremover var det andre musikalske impulser som ble dyrket. Nå var det inspirasjon fra John Cage, Karlheinz Stockhausen og de franske pionerne innen musique concrete som gjaldt. M. elle le “Gladiator” inneholdt kun tre spor. Det første var en stiv lydutforskning og de to øvrige inneholdt improvisasjoner på kirkeorgel.

Goutez et comparez («smak og sammenlign») var nesten 14 minutter lang, og bestod av et sound collage, som de siste minuttene gikk over i mer musikalske løsninger. Resultatet var ikke verst, selv om utbyttet for undertegnede nok ville vært større om kjennskapen til italiensk språk og samfunnsliv hadde vært bedre. Battiato nådde kanskje ikke høydene til de store konseptualistene på området, som de nevnte inspirasjonskildene, men han gjorde seg heller ikke bort. Han hadde åpenbart en plan med det han gjorde, og noe han ville formidle. Den springende lydmassen bestod av opptak fra italiensk radio og tv, i kombinasjon med enkelte opptak av Battiatos stemme. Opptakene inkludert en hyllest til det italienske alpeinfanteriet (!), kombinert med et opptak av Internasjonalen. Et opptak av Filippo Tommaso Marinetti dukket også opp, mannen som grunnla den futuristiske bevegelsen. Futurismens tankegods inkluderte elementer fra både anarkisme og fascisme, og Marinetti endte sørgelig nok opp som tilhenger av Mussolini. Goutez et comparez inkluderte dermed, i overført betydning, kommentarer til det italienske samfunnet av 1975, med radikale krefter som en sentral påvirkning flere områder av Italias kunstliv, musikk inkludert. Hvilke meninger Battiato ønsket å formidle var ikke opplagt, men at han tenderte mot radikale venstre, som så mange av sine musikerkolleger, synes ganske klart. Etter ni minutter dukket en synthesizer opp, før den sakte vek plass for et kirkeorgel, som en forberedelse på det som skulle komme på resten av albumet.

På Canto fermo og Orient Effects trakk han opp tepper av lyd, som med litt godvilje kunne ses som en kommentar til progressive elektroniske utskeielser ala tidlig Tangerine Dream og Klaus Schulze. Canto fermo var skjebnetung og stemningsskapende, og rett så vellykket. Den lange avslutningen med Orient Effects var mer blandet kost. Her gikk han gjennom en rekke tema, som tilsynelatende ikke hadde all verden å gjøre med hverandre, noe som ga et svært fragmentarisk preg. Dèt behøvde ikke være et problem, men her ble lytteopplevelsen frustrerende, mye på grunn av tanken av hva det kunne ha blitt, om det hadde vært en større grad av rød tråd. Battiato var nemlig ingen dårlig traktør av orgelet, selv om han ikke behersket instrumentet på samme vis som størrelsene innen klassisk kirkemusikk.

Det skal legge til at denne teksten baserer seg på cd-utgaven fra 1998. Den utgaven er tilsynelatende tatt rett fra en vinylplate, og er skjemmet av dårlig lyd og hørbare svakheter ved vinylen.

Rating: 6,5/10