The Flaming Lips – King’s Mouth (Warner LP, 2019)

1) We Don’t Know How And We Don’t Know Why; 2) The Sparrow; 3) Giant Baby; 4) Mother Universe; 5) How Many Times; 6) Electric Fire; 7) All for the Life Of The City; 8) Feedaloodum Beedle Dot; 9) Funeral Parade; 10) Dipped in Steel; 11) Mouth of the King; 12) How Can a Head

The Flaming Lips hadde godteri på lur til Record Store Day også i 2019. Da ble undertegnede den lykkelige innehaver av King’s Mouth, på gull-farget vinyl. Albumet fikk, som like vanlig, ordinær utgivelse sommeren samme år. King’s Mouth var enda et av de albumene som hadde assosiert plass i Lips-katalogen. Ikke var den spesielt «hemmelig», den fikk tross alt en fullverdig distribusjon etter hvert, men den ble heller ikke gitt den normale oppmerksomheten og promoteringen som gruppa ga de mest profilerte utgivelsene sine.

King’s Mouth var gruppas første rendyrkede konseptalbum. De hadde holdt på med diverse større tema og delvis gjennomgående ideer også tidligere, men dette var første gangen de tok steget helt ut i konseptland. Og hva var vel da mer naturlig enn å hente inn en fortellerstemme fra England, konseptalbumenes hjemland. Så var riktignok ikke tidligere The Clash gitarist Mick Jones kjent som en konseptalbum-mann, slik det ble realisert av syttitallets progrockere, men likevel. Dessuten hadde Jones en trivelig, gammelmodig fortellerstemme, som hensatte lytteren til eventyrland.

For det var et eventyrland King’s Mouth inviterte lytteren inn i. Coyne hadde kommet opp med en hinsides historie om en prins med et enormt hode, som tok livet av sin mor dronningen da han kom til verden; det store hodet tok knekken på henne under fødselen. Senere reddet han, som konge, byen sin ved å ofre sitt eget liv. I takknemlighet kuttet innbyggerne av ham hodet, galvaniserte det i stål og hyllet det som et symbol på den ultimate kjærligheten. Prosjektet inkluderte også en bok og en kunstinstallasjon. Coyne sparte ikke kruttet med andre ord. La man godviljen til kunne det hele ses på en utforsking av uforbeholden kjærlighet med døden til følge. Var man mindre vennlig kunne det karakteriseres som surrete tåkeprat.

Konseptalbum til tross, The Flaming Lips holdt musikken langt unna det pompøse. Tvert imot var kanskje uttrykkey en smule, tja, lite ekspansiv? Gruppa la seg mellom solskinnspopen på At War With The Mystics, The Terrors tåkekraut og Oczy Mlodys den minimalistiske elektropop. Med andre ord ikke noe direkte nytt denne gangen. Det var likevel trivelig lytting, særlig i sanger som How Many Times og How Many Babies og i rene stemningstykker som Mother Universe, men King’s Mouth opplevdes likevel aldri tvingende nødvendig, slik Embryonic, The Terror, Yoshimi og The Soft Bulletin gjorde det. Gruppas evne til å skru sammen fengende popmusikk med originale vrier var likevel, nok en gang, tilstrekkelig til at det var verdt å bruke tid på King’s Mouth. Dessuten hadde plata en sympatisk varme og en sødme ved seg, som gjorde den til en god venn på mørke kvelder.

Rating: 7/10