Nick Cave & The Bad Seeds – The Boatman’s Call (Mute cd, 1997)

1) Into My Arms; 2) Lime Tree Arbour; 3) People Ain’t No Good; 4) Brompton Oratory; 5) There Is A Kingdom; 6) (Are You) The One I’ve Been Waiting For; 7) Where Do We Go Now But Nowhere; 8) West Country Girl; 9) Black Hair; 10) Idiot Prayer; 11) Far From Me; 12) Green Eyes

Nick Cave & The Bad Seeds siste album på nittitallet var et tydelig brudd med uttrykket de hadde blitt kjent for. The Boatman’s Call var nesten sjokkerende neddempet og svært sparsommelig arrangert. Musikken var dominert av Caves stemme og piano, med kun forsiktig bruk av gitarer, bass, fiolin og perkusjon. Det var ikke spor igjen av den hissige avantrocken fra tidligere. Musikken ble spilt inn i London sommeren 1996, og utgitt i mars året etter. The Bad Seeds produserte selv sammen med Flood. Flood hadde vært med på å produsere Cave & The Bad Seeds’ fem første album, og var med igjen for første gang siden Henry’s Dream (1988).

The Boatman’s Call var en perfekt samling ballader, inkludert noen av Caves sterkeste låter noensinne. Det var en stemning og en helhelt over de 12 sangene som løftet albumet opp til samme nivå som det beste fra Leonard Cohen og Neil Young, og var på skuddhold av Bob Dylans største øyeblikk, selv om heller ikke Cave (og heller ingen andre) nådde helt dit. Sangene var umiddelbare i all sin skjønne melodiøsitet samtidig som de var sjeldent slitesterke. Into My Arms, Lime Tree Arbour og (Are You) The One I’ve Been Waiting For? var umiddelbare klassikere, og den endelige komfirmasjonen av Nick Cave hos det store publikum, og særlig de som hadde sin tilhørighet i seksti- og syttitallets klassiske rock.

De groteske historiene om drap, brå, død og syk kjærlighet var så godt som borte. De gammeltestamentige bildene, blandet med sørstatsgotikk og skrekkvisjoner i historiefortellingen, var erstattet med sanger i første person og en direkthet som var sjokkerende åpen og direkte; her var det ingen ironi eller sarkasme. Cave sang «I believe in love», uten å nøle og uten å senke blikket. Han var fortsatt godt nede i bibel og religion, men med andre perspektiver enn de tungsindige dommedagsskremmeriene fra tidligere. Om The Boatman’s Call ikke akkurat var som Dylans Slow Train Coming, var det en rastløs søken og religiøs grubling her, som viste frem en mann på leting. Albumet åpnet med linjene

I don’t believe in an interventionist God

But I know, darling, that you do

But if I did, I would kneel down and ask Him

Not to intervene when it came to you

Oh, not to touch a hair on your head

Leave you as you are

If he felt he had to direct you

Then direct you into my arms

Han trodde gjorde han ikke?

Om ikke syk kjærlighet lenger var tematisert på samme dramatiske vis som før, var fortsatt forholdet til kvinner det sentrale temaet. Caves ekteskap med den brasilianske journalisten Viviane Carneiro, som han også hadde et barn med, hadde gått i oppløsning. Deretter endte han opp i armene på Polly Jean Harvey. De to hadde et kort og intenst forhold. Harvey sang duett med Cave på Murder Ballads og sensualiteten i duetten deres på Henry Lee var virkelig. Cave skulle senere finne lykken med modellen Susie Bick, som han traff i 1997 og giftet seg med i 1999.

Både Carneiro og Harvey var lett gjenkjennelige på The Boatman’s Call. Den triste, beske Where Do We Go Now But Nowhere omhandlet hvordan forholdet til Carneiro falt fra hverandre. Cave gjemte seg ikke bak noe som helst, men sang rett ut i førsteperson om hvordan ting ble ødelagt.

West Country Girl og Black Hair var kjærlighetserklæringer til Harvey, som var lett gjenkjennelig med sitt «heartshaped face» i begge sangene. Om det var spesifikke kvinner som ble omhandlet i Into My Arms og Lime Tree Harbour vites ikke sikkert, men det var mulig å tenke at også disse handlet om Harvey. Uansett var de allmenngyldige, og dypt oppriktige. Into My Arms har blitt Caves mest kjære sang for det store publikum, og det er velfortjent. Den hadde det unike som kjennetegner de største sangene, med sin tiltrekningkraft på et stort publikum og samtidig med særegne kvaliteter.

Hvorvidt (Are You) The One I’ve Been Waiting For bare var lengten etter kjærligheten, eller også etter gud og noe å tro på, vites ikke. Det syntes å være kvinnen som var målet, men i større perspektiv var det også mulig å lese inn religiøs søken. Også Far From Me hadde tunge drag av lengten i seg, og en strålende melodi, flott arrangert med slurende fiolin fra Ellis.

Rating: 10/10