Caravan – Waterloo Lily (Deram LP, 1972)

1) Waterloo Lily; 2) Nothing At All; 3) Songs And Signs; 4) Aristocracy; 5) The Love In Your Eye; 6) The World Is Yours

Den manglende kommersielle suksessen til In The Land of Grey And Pink var en en stor skuffelse for Caravan. Gode kritikker kunne man ikke leve av, og gruppa opplevde ikke å få den støtten fra plateselskapet de syntes plata fortjente. Det var lett å forstå. Caravan hadde laget en knallplate, som burde hatt gode muligheter i 1972, om plateselskapet hadde anstrengt seg mer i promoteringen.

Pengeproblemene medførte at det bredte seg en viss frustrasjon. Dave Sinclair hadde spilt på Robert Wyatts solodebut An Of An Ear (1970), og i 1971/72 var Wyatt ute av Soft Machine, og i gang med å stable Matching Mole på beina. Han fikk med seg Dave Sinclair, og hverken Caravan eller Sinclair mente det var mulig å kombinere deltagelse i de to gruppene. Dermed forlot Dave Sinclair Caravan. Han skulle riktignok gjøre comeback noen år senere, men inntil videre måtte de skaffe en erstatter. Valget falt på Steve MIller, en bekjent av Richard Sinclair, som blant annet hadde spilt i jazzrockbandet Delivery, sammen med blant andre vokalisten Carol Grimes. Steve Miller var mer av en jazzmusiker enn Dave Sinclair, og for så vidt også enn de tre andre medlemmene. Han dro gruppa i mer jazzinfluert retning. Han var også mer glad i elektrisk pianoe enn hva Sinclair hadde vært. Det medførte at et av Cravans frenste kjennetegn på de tre første platene, Sinclairs fuzzorgel, var så godt som borte på Waterloo Lily.

Endringene til tross, Waterloo Lily endte opp som nok et godt, tidvis suverent album. Til tross for en større jazzkvotsient var Caravan fortsatt lett gjenkjennelige, med sin typiske kombinasjon av fengende sanger og lange instrumentale strekk av prog- og jazzrock.
 
Tittelsporet åpnet ballet, med historien om den «storvokste» og vulgære Lily. Det var typisk Caravan, med en smart miks av folk, rock og prog, samtidig som det var en smule større punch i spill og produksjon. Gitarspillet til Pye Hastings kom bedre til sin rett, særlig gjennom samspillet med tangentmann Steve Miller. «Waterloo Lily» står igjen som en av Caravans største øyeblikk.

Steve Miller var også komponist, og fikk med to bidrag. Det første var en del av den lange instrumentalen Nothing At All/It’s Coming Soon. Den var nærmest som en søster til Miles Davis’ Right Off;  en ti minutters jazzrockutblåsning, som gynget rett så fint, og var et stilig eksempel på tidens utforskning av mulighetene i grensesnittet mellom jazz, rock og prog. Den elleville eksentrikeren Lol Coxhill bidro med saksofon på både Waterloo Lily og Nothing At All/It’s Coming Soon. På sistnevnte var også Steve Millers bror Phil med på gitar. Phil Miller vil være kjent som enda en flott musiker fra Canterbury, og medlem i  Delivery, Matching Mole, Hatfield And The North og National Health.

Millers andre bidrag var den søte jazzpopen Songs & Signs, der gruppas popsensibilitet ble mikset med jazzkorder og folkfølelse. Også de to andre kortere og «lette» sangene, Aristocracy og The World Is Yours var trivelig lytting, selv om disse bleknet i forhold til den 12 minutter lange The Love In Your Eye. The Love in Your Eye var et av de absolutte høydepunktene både på Waterloo Lily og i hele Caravan-katalogen; en fengslende kombinasjon av folk og prog, med strykere, obo, trompet og fløyte. Her kombinerte gruppa det fengende vokalbaserte med lange progressive utskeielser dynket i jazzrock, hvor Millers tangenter løp fritt i mange minutter, uten at lytteren var i nærheten av å kjede seg.

Rating: 8/10