Bathory – Octagon (Black Mark cd, 1995)

1) Immaculate Pinetreeroad #930; 2) Born To Die; 3) Psychopath; 4) Sociopath; 5) Grey; 6) Century; 7) 33 Some­thing; 8) War Supply; 9) Schizianity; 10) Judgement Of Posterity; 11) Deuce

Quorthon var virkelig ikke den beste utgaven av seg selv på midten av nittitallet. Kun seks måneder etter den mislykkede Requiem ga han ut et nytt album med thrash metal, uten å oppnå annet enn å levere karriereverste. Om Requiem var en tung pille å svelge, var Octagon så godt som umulig å få ned.

Til forskjell fra sist var lyden på demonivå, med spiss, tidvis syltynn gitarlyd. Trommene ble kledd opp i en utilgivelig papplyd. Quorthon hadde i tillegg glemt å lage riff. Den ene masete ikke-låten etter den andre skramlet forbi, til en stadig økende irritasjon hos lytteren. Det var rett og slett ikke mulig å finne noe å kommentere eller sette i historisk perspektiv, da alt bare fløt sammen i en stinkende grøt. Vokalen var riktignok litt mindre plagsom enn sist. Han hadde forlatt det gutturale gryntet fra Requiem, til fordel for en renere vokal. Det passet uttrykket en smule bedre enn sist, selv om han vokale innsats heller ikke denne gangen kunne beskrives som vellykket.

Det Quorthon faktisk sang om var et sjeldent negativt kapittel for seg. Om Requiems tekster bestod av vante vendinger og kjente klisjeer, ble «lyrikken» denne gangen tatt til et nesten unikt infantil nivå. Låttitler som Psychopath, Sosciapath og Born To Die sa kanskje ikke så mye, men dukket man ned i tekstlinjene dukket det opp «perler» som:

Authority. Society. Parents. Teachers. Employees and God.

Fade into grey. Fade into grey. Fade into grey.

Og:

Sociopath. Psychopath. Autograph. Schizofrenia. Empathy.

Biography. All humanity. Majority. Minority. But then

regardless of which it’s a fucking damn assorted century.

Aller «best» var likevel:

Drink my cum. Take my rum.

Blooded hole. Twisted soul.

Eat my shit. Suck my dick.

Writhe in pain and die insane.

Helt til slutt lå en versjon av Kiss-klassikeren Deuce, som opprinnelig var å finne på jålebukkenes debutalbum fra 1974. Bathory harvet gjennom også denne på øvingslokale-nivå, og oppnådde liten annet enn å sette resten av plata i forlegenhet, med det som tross alt var en skikkelig låt.

Requiem og Octagon må være blant de merkeligste venstresvingene i metalhistorien.  Det var uforståelig at en så kvalitets- og konseptbevist artist som Quorthon kunne bomme så katastrofalt. Man kunne saktens spørre seg om det var en drøy spøk.

Rating: 2/10