Franco Battiato – Battiato (Ricordi LP, 1977)

1) Zâ; 2) Cafè – Table – Musik

Franco Battiato fortsatte vandringene inn i den eksperimentelle musikkens mest utilgjengelige krattskog. Forgjengeren M.elle le “Gladiator” hadde tross alt øyeblikk av nikk til den eksperimentelle tyske populærmusikken (Klaus Schulze, Tangerine Dream). Slik var det ikke med «Battiato», som ble sluppet i 1977. Om tittelen var et akutt tilfelle av idetørke eller et statement i forhold til hvor artisten befant seg rent kunstnerisk akkurat da vites ikke. Sannsynligvis det siste.

Denne gangen nøyde Franco seg med å komponere, mens andre stod for musiseringen. Pianist Antonio Ballista var hovedmusiker på Zâ. På Cafè – Table – Musik fikk Ballista selskap av sopranen Alide Maria Salvetta. I tillegg bidro Claudio Rocchi med «suono in studio», med andre ord lyd i studio. Pino Massara produserte. Ballista var en anerkjent konsertpianist, som i løpet av karrieren spilte med storheter på verdensscenen innen klassiske musikk, i tillegg til å ta seg musikalske utflukter inn i populærmusikken. Alide Maria Salvetta var en kjent sopran i hjemlandet. Hun var mest kjent for sine tolkninger av moderne komponister som Luciano Berio, og hun samarbeidet ofte med Ballista. Rocchi var med i en tidlig utgave av Stormy Six på tampen av sekstitallet, før han gikk løs på en solokarriere. I likhet med Battiato hadde Rocchi fotfeste i progressiv rock, men også han tok seg musikalske friheter opp gjennom karrieren.

«Battiato» vil neppe fenge konservative tilhengere av progressive rock. De som har sans for progressiv musikk i sin alminnelighet, ikke forstått som sjanger, men som søkende og utforskende musikk, vil derimot ha ting å hente her. Albumet har fått hard medfart på forskjellige forum for progressiv rock, en medfart som ikke er helt fortjent.

Albumet inneholdt to sidelange spor, som var svært forskjellige. På Zâ begrenset Ballista seg til å spille èn akkord i 20 minutter, med forskjellig tempo og intensitet. Det må ha vært en viss bearbeiding fra Rocchi side, i det tonene «sang» med forskjellige lenge. Resultatet var søvndyssende hypnotisk, tilbakeskuende drømmende og faktisk et overraskende godt sted å være. Det var definitivt ikke musikk for alle dager og alle tider, men alle som har sans for minimalisme ala Terry Riley, La Monte Young og Philip Glass kan finne glede i Zâ, som riktignok hadde tjent på å være en smule kortere. De tre «delene» stykket var inndelt i var i sum litt for lange til å bære den konsentrerte tonen av Ballistas piano.

Cafè – Table – Musik ble innledet med Salvettas klokkeklare, vakre røst før lydeffekter og deretter piano falt inn. Her spilte Ballista langt mer enn èn akkord, og lot lange partier av romantiske, melodiøse toner fylle rommet, før stykket gikk over i en sound collage; sang, piano, stemmer og diverse lydeffekter suste rundt ørene på lytteren (ta på deg høretelefonene!), men ble aldri, med et kortvarig unntak med skrik og smell, så truende og intenst provoserende som det andre avantgardister kunne finne på av sprell. Battatio evnet til å kommunisere med lytteren selv i slike musikalske settinger.

Rating: 7/10