The Band – Rock Of Ages (Capitol 2LP, 1972)

1) Introduction; 2) Don’t Do It; 3) King Harvest (Has Surely Come); 4) Caledonia Mission; 5) Get Up Jake; 6) The W.S. Walcott Medicine Show; 7) Stage Fright; 8) The Night They Drove Old Dixie Down; 9) Across The Great Di­vide; 10) This Wheel’s On Fire; 11) Rag Mama Rag; 12) The Weight; 13) The Shape I’m In; 14) Unfaithful Servant; 15) Life Is A Carnival; 16) The Genetic Method; 17) Chest Fever; 18) (I Don’t Want To) Hang Up My Rock’n’Roll Shoes

«I felt very much at home with The Band». Allen Toussaint

Etter at innspillingen av Cahoots ble avsluttet i april 1971, brukte The Band store deler av resten av året på konserter. På våren gjennomførte de en mindre Europa-turne, før sommeren brakte med seg opptredener på festivaler i USA. Høsten ble brukt til å promotere Cahoots, som kom ut i september. De fem hadde tilsynelatende kjempet seg gjennom problemer og krangler, og fremstod som et formidabelt liveband. De bestemte seg for å runde av 1971 med fire konserter på årets fire siste dager, i New Yorks Academy Of Music. Planen var å ta opp disse konsertene med sikte på å gi ut et konsertalbum.

I takt med at PA-anleggene hadde blitt større og konsertene lengre, begynte det rundt 1970 å strømme ut konsertalbum med de største rockeartistene av tiden. Det er nok å nevne klassikere som The Whos Live At Leeds, The Rollings Stones Get Yer Ya-Yas Out, Grateful Deads Live Dead og ikke minst The Allman Brothers Live At Fillmore, det største av dem alle.

The Bands posisjon i rockeverden tilsa at også de «måtte» gi ut et konsertalbum. Spørsmålet var hvilken inngang de skulle ta til dette. I motsetning til The Allman Brothers, The Who og Grateful Dead la aldri The Band vekt på mektige og lange improvisasjoner, med låter som strakk seg opp mot halvtimen. The Band stolte på sangene og sin unike evne til å skape sving og spenning i versjoner som var relativt tro mot originalene. Da det kom til et livealbum ville de likevel ha en vri som kunne gjøre opptakene spesielle og uvanlige nok til å fortjene en plass ved siden av de øvrige klassiske konsertplatene.

Løsning var ikke endeløs jamming. Tvert imot. De hadde hatt stor glede av samarbeidet med Allen Toussaint på Live Is A Carnival (Cahoots) og spurte om han ikke kunne lage blåserarrangementer til et utvalg av gruppens sanger. Toussaint takket ja og Robertson plukket ut 11 sanger som han kunne «høre» blåsere på. Toussaint skred til verket i hjembyen New Orleans, og tok deretter fly, med kofferten full av arrangementer, for å møte The Band i Woodstock. Og mistet kofferten på veien. Dermed måtte han skrive alt på nytt, noe han gjorde i en liten hytte i Woodstock. Det fikset selvsagt geniet fra New Orleans.

Toussaint har sagt mye pent om The  Band, om de fem unike personlighetene og musikantene, som skapte så sjelfull amerikansk musikk, på tross av at fire av fem medlemmer var fra Canada. Toussaint og The Band var da også en perfekt match. Hans komplekse, synkoperte arrangementer stod nydelig til The Bands rootsy, men likevel komplekse sanger. Det var heller ingenting i veien med de fem musikerne som var hyret inn. Snooky Young (Jimmie Lunceford, Count Basie, Lionel Hampton), Howard Johnson (Ray Charles, Miles Davis, Gil Evans), Joe Farrell (Charles Mingus, Elvin Jones, Chick Corea), syttenåringen Earl McIntire og nykommeren J. D Parron var et formidabelt lag. The Band var også i storform disse nyttårskveldene i 1971 og Rock Of Ages endte opp som et av rockehistoriens beste konsertalbum. De fem må da også ha forstått at dette var store greier; man kaller ikke albumet sitt Rock Of Ages uten å ha noe å komme med.

Opptakene på dobbeltalbumet ble hentet fra konsertene 30. og 31. desember 1971. Senere har så godt som alt som ble fremført de fire kveldene blitt utgitt, noe som bare har understreket storheten som utspilte seg disse kveldene. Robertson hadde invitert Bob Dylan til konserten på nyttårsaften, og etter å ha brukt litt tid på å bestemme seg takket Dylan ja til å tre ut av sin eremitt-tilværelse. Sangene med Dylan var ikke med på det opprinnelige dobbeltalbumet, men dukket opp med den doble cd-utgave fra 2001. Den viste en Dylan i storform, der han åpenbart koste seg sammen med gamle venner.

Sangene var hentet fra studioplatene, spedd ut med enkelte coverlåter. Det ble plass til to sanger skrevet av andre. Don’t Do It (Holland-Dozier-Holland/Marvin Gaye) og (I Don’t Want To) Hang Up My Rock And Roll Shoes (Chuck Willis) henholdsvis innledet ogavsluttet albumet. Begge passet som konsertlåter, med sin røffe, dansbare rock & roll og soul. Særlig Don’t Do It var fenomenal; en intens dose rockin’ soul, hvor blåserne umiddelbart viste sin berettigelse. Èn uutgitt originallåt var det også plass til, uten at Get Up Jake var blant høydepunktene.

For høydepunktkonkurransen var beinhard. Versjonen av The Night They Drove Old Dixie Down var kanskje det aller største, med en kort, sval trompet-innledning før Levon og gjengen ramlet inn – og blåserne løftet det hele til himmels. Klumpen i halsen ble permanent. Eller hva med den funky og samtidig avmålte King Harvest (Has Surely Come)? Og for ikke å snakke om den ekstatiske versjonen av Rag Mama Rag! Funk + New Orleans + Country = Nirvana. Manuel sang en himmelsk Unfaithful Sevant over et sobert blåserarrangement, Danko og Helms rytmeseksjon svingte storveis sammen med blåsergutta. Garth Hudson strakk innledningen til Chest Fever ut til over syv minutter, med innslag av både Bach og Auld Lang Syne, før selve sjefsgrooven i Chestnut Fever banket inn, med et av de mest ekstatiske øyeblikkene for blåserne. Da var The Band nettopp bandet over alle band.

Robbie Robertson ble aldri helt fornøyd med miksingen av albumet. I 2003 inviterte han Bob Clearmountain til å gjennomgå tapene, og ut av denne prosessen kom Live At The Academy of Music 1971, en boks med fire cd-er og en dvd, som inkluderte det aller meste av de fire konsertene som ble spilt, i ny og mer «definert» miks. Vel verdt et innkjøp.

Rating: 9/10