Black Sabbath – Reunion (Epic 2cd, 1998)

Cd 1: 1) War Pigs; 2) Behind The Wall Of Sleep; 3) N.I.B.; 4) Fairies Wear Boots; 5) Electric Funeral; 6) Sweet Leaf; 7) Spiral Architect; 8) Into The Void; 9) Snowblind; Cd 2: 10) Sabbath Bloody Sabbath; 11) Orchid / Lord Of This World; 12) Dirty Women; 13) Black Sabbath; 14) Iron Man; 15) Children Of The Grave; 16) Paranoid; 17) Psycho Man; 18) Selling My Soul

Tony Iommis diverse utgaver av Black Sabbath gikk endelig på snørra med flaue Forbidden. Hans påfølgende samarbeid med Glenn Hughes og Dave Holland ga ingen resultater i form av nye plater. Han var nok mer enn klar for å samle den gamle gjengen igjen. At Ozzy Osbourne var interessert i det samme var kanskje mindre opplagt, han hadde jo en særdeles lukrativ solokarriere gående fortsatt. Men Ozzy var overraskende nok med. Han følte kanskje behov for å se seg litt tilbake.

Iommi, Osbourne, Butler og Ward hadde spilt sammen et par ganger etter at Ozzy ble kastet ut i 1979, på henholdsvis Live Aid i 1985 og på avslutningen av Ozzys 1992- turne, men det var først sommeren 1997 at det ble sving på sakene. Det kunne Black Sabbath takke Ozzfest for. Ozzfest var Osbournes kommersiellt vellykkede trekk på nittitallet, som samlet en rekke metalband på samme plakat. Black Sabbath var hovedattraksjon på turneen, sammen med Ozzys soloband. Det var en sterk konsertbillett i USA denne sommeren.

Bill Ward var ikke med innledingsvis. Han slet med helsen og hadde vært skral en stund. Innledningsvis var det Mike Bordin, som også spilte i Ozzys eget band, som slo trommer.

Da Black Sabbath gjorde comeback i hjembyen Birmingham i desember 1997 var imidlertid Ward med på laget. Hverken han eller de tre andre ville annet enn å være de opprinnelige fire på den triumferende returen til hjembyen.

Konsertene 4. og 5. desember i National Exhibition Centre i Birmingham ble naturligvis festet til tape og i oktober 1998 forelå det uungåelige dobbeltalbumet. I tillegg til opptak fra konsertene var det gitt plass til to nye studioinnspillinger. Det var et passe usympatisk trekk for å sikre at all fans «måtte» gå til innkjøp av Reunion. Dette var første gang siden våren 1978 at de fire spilte inn nytt materiale i studio sammen. Sist gang  ble resultatet det middelmådige albumet Never Say Die. Også denne gangen ble resultatet blandet; Psycho Man var en helt godkjent Sabbath låt, der den slepte seg av gårde på tunge føtter, før Iommi rev av seg et av sine klassiske riffbrekk og låten skjøt fart. Om ikke den var av gammel toppklasse, var det et hyggelig gjenhør med de fantastiske fire. Selling My Soul var mer av en bagatell. Også den gikk i seigt tempo og hadde et hyggelig løft i stikket, men var ikke all verden til låt og den var fort glemt. Faktisk nesten før man hadde hørt den ferdig.

Konsertopptakene inneholdt alle de gamle klassikerne. Det var ikke inkludert et eneste spor innspilt etter 1976. Så var det en unik katalog gruppen hadde å trekke på fra 1970 til 1976. Låtene på Reunion var det aller beste hardrocken hadde å by på, med et mulig unntak for Led Zeppelins samlede verker fra samme periode.

Selve opptakene var av god kvalitet, men avleveringen var mer på det jevne. Det hadde gått mange år med tildels grenseløs livsførsel siden disse sangene ble spilt inn første gangen. Det merktes tidvis på kvartetten. Alle var litt tregere og tyngre på avtrekkeren. Ozzy var ikke i storform. Han låt tidvis slurete og sliten, noe han sikkert også var. Hans gjentatte mas om «let me see your fuckin’ hands» ble fort irriterende. Det var sikkert gøy å oppleve raringen Ozzy i konsertlokalet, men på plate ble det fort uinteressant. Butler og Iommi hadde fortsatt full kontroll, dog uten at de tilførte den magien de en gang hadde gitt disse sangene. Ward var mindre fleksibel og elegant enn han var den gang det begav seg.  Så var det likevel, sikkert på grunn av en usunn nostalgi hos undertegnede, hyggelig å høre de fire fremføre de gamle sangene sine igjen.

Sammenlignet man Reunion med den uoffisielle Live At Last (utgitt i 1980 med opptak fra 1973) var det åpenbart at mye energi og villskap hadde forsvunnet på veien.

Rating: 6/10