Gilgamesh – Another Fine Tune You’ve Got Me Into (Charly Records LP, 1979)

1) Darker Brighter; 2) Bobberty-Theme From Something Else; 3) Waiting; 4) Play Time; 5) Underwater Song; 6) Foel’d Again; 7) 7. T.N.T.F.X

Alan Gowen ga seg  i National Health etter at gruppen hadde gitt ut sitt selvtitulerte debutalbumet i februar 1978. National Health ga ut ytterligere to album, i henholdsvis desember 1978 og i 1982. Det siste albumet, D.S. Al Coda, var en hyllest til Gowen, som da nylig hadde gått bort.

Etter at Gowen forlot National Health, hentet han frem Gilgamesh igjen. Han fikk med seg gitarist Phil Lee fra den forrige utgaven, mens rytmeseksjonen var ny. Jeff Clyne og Michael Travis var erstattet av Hugh Hopper (bass, ex-Soft Machine) og Trevor Tomkins (trommer, eks Rendell-Car Quintett), begge kjente navn innen britisk jazz. De fire gikk i studio sommeren 1978 og spilte inn det som ble Gilhamesh’ siste studioalbum. Mange år senere kom det, som vi skal se, et samlealbum med demoer og radioopptak, men av rene studioalbum ble det kun to for Gilgamesh.

Det hadde rent mye vann i det musikalske havet siden gruppens første album i 1975. Mye av den kreative futten hadde gått ut av fusion og jazzrock mot slutten av syttitallet. Selv om begge sjangere fortsatt hadde god musikk å by på, var det store bildet at det var stillstand og at mange musikere klødde seg i hodet og lurte på hva man skulle gjøre nå. Platene som kom var ofte polerte og formelpregede, med lettvinte løsninger. Gilgamesh unngikk nok det verste forfallet, men hadde endret seg i løpet av de tre årene som hadde gått.

Det eneste som var igjen av «Canterbury-smak» på Another Fine Tune You’ve Got Me Into var den sære humoren i tittelen. Musikken var rendyrket fusion. Faktisk enda mer så enn forgjengeren, som også hørte hjemme i fusionland, men som hadde et visst åndelig fellesskap med band som Soft Machine og Matching Mole, særlig gjennom de intrikate, skarpe og rytmiske krumspringene, og den forsiktige smaken av progressiv rock. Amanda Parsons stemme var fraværende denne gangen. Lydbildet og atmosfære lå nær semi-kommersiell fusion ala 1978/1979, representert gjennom et mer polert lydbilde og mykere tonsetting av instrumentene. Særlig Phil Lees gitarer var «smakfullt» forsiktige denne gangen; det var få spor av det røffe spillet han tidvis bedrev på «Gilgamesh». Albumet låt i det hele tatt vel pent, og det var vanskelig å engasjere seg skikkelig i det mondene uttrykket. Lee gjorde selvsagt ingen dårlig jobb, men kunne vært røffere i tilnærmingen. Gowen var fortsatt en kresen tangentspiller, og særlig effektiv da han hentet frem det elektriske pianoet, som i Bobberty-Theme From Something Else.

Albumet kunne blitt forvekslet med en gjennomsnittlig god utgivelse på ECM fra samme tid, om det er til hjelp for å plassere det. Det var synd at det ikke var en smule mer egenart, for platen hadde en del for seg, om man lyttet nærmere og klarte å trenge gjennom polishen. Det viktigste i så måte var at Alan Gowan fortsatt var en sterk komponist, som var i stand til å komme opp med originale låter som unngikk sjangerens verste fallgruver. Her var det ingen lefling med pop eller disco. Another Fine Tune You’ve Got Me Into var fri for lettvinte melodier og stikk, som ellers plaget sjangeren på slutten av syttitallet.

Rating: 6,5/10