Bakerloo – Bakerloo (Harvest LP, 1969)

1) Big Bear Ffolly; 2) Bring It On Home; 3) Drivin’ Bachwards; 4) Last Blues; 5) Gang Bang; 6) This Worried Feeling; 7) Son of Moonshine

Trioen Bakerloo holdt kun sammen i to år og rakk kun å gi ut et album, men medlemmene skulle sette et visst preg på britisk rock på syttitallet, gjennom deltagelse i andre og mer fremgangsrike prosjekter.

Gruppen ble stiftet av i februar 1968 av David «Clem» Clemson (gitar, sang) og Terry Poole (bass), opprinnelig under navnet The Bakerloo Blues Line, noe som avslørte hvilken musikkform som lå medlemmenes hjerte nærmest. Etter å forsøkt flere trommeslagere ble det først orden på sakene da Keith Baker ble med. De tre spilte konserter i hjemlandet i 1968 og 1969, blant annet sammen med Earth (senere Black Sabbath) og flere andre band under banneret «Big Bear Ffolly Tour». De spilte også fast på en klubb i Birmingham, og på høsten 1968 varmet de opp for Led Zeppelin, da de kommende superstjernene debuterte på Marquee Club i London.

I 1969 fikk trioen kontrakt med Harvest Records, EMIs nyetablerte selskap, som skulle ta opp kampen med de nye «progressive» selskapene til Philips (Vertigo) og Decca (Deram). The Bakerloo Blues Line, som da hadde forkortet navnet til Bakerloo, ble en av 14 utgivelser på Harvest i selskapets første år, sammen med blant andre Pink Floyd, Michael Chapman, Kevin Ayers og Third Ear Band.

Bakerloos selvtitulerte debut ble utgitt mot slutten av august 1969, etter at de hadde debutert et par måneder tidligere med singelen Drivin’ Bachwards/Once Upon a Time. Den fiffig titulerte Drivin’ Bachwards var en rockeutgave av Bachs Bourrée i E Moll. Dermed slo de Jethro Tull, som tok med samme stykke på sitt andre album Stand Up, med noen uker. Så var det Ian Anderson og Jethro Tull som stakk av med både ære og berømmelse i sakens anledning, med det var altså Bakerloo som var først.

Om man etter Drivin’ Bachwards fikk inntrykket av «Bakerlo» skulle bli et album med progressiv rock, ble man skuffet. Platen inneholdt stort sett tung, elektrisk blues, med lange innslag av gitar «freakouts». Bakerloo hadde mer til felles med Fleetwood Mac, Savoy Brown og John Mayall enn med The Moody Blues og The Nice, eller King Crimson (som debuterte senere i 1969) for den saks skyld.

«Bakerloo» ble spilt inn før trioen fikk kontrakt med Harvest. Clempson, Poole og Baker fikk hjelp av produsent Gus Dudgeon. Han hadde blant annet vært involvert i innspillingene av «John Mayall’s Blues Breakers with Eric Clapton», Ten Years Afters debutalbum og flere plater med The Bonzo Dog Band. Han ble senere kjent som fast produsent for Elton John.

Om Dudgeon senere ble mest kjent for sofistikerte pop-produksjoner, var det ikke den siden han viste frem da han jobbet med Bakerloo. Musikken fikk en rå, metallisk lyd, som fikk frem energien i låtene godt. Lydbildet og det intense spillet til de tre bidro til å løfte låtene ut av traurig blues og over i «moderne» hard rock ala 1969. De bakte også inn elementer fra jazz og for så vidt klassisk (i Drivin’ Bachwards»).

Ingen av de tre var store vokalister, og selv om de klarte seg greit nok bak mikrofonen, var tre av syv spor instrumentale, noe som nok hadde litt å gjøre med mangelen på en sterk vokalist. De tre instrumentalene varierte i lengde fra den korte «trallen» Drivin’ Bachwards til seks minutter lange Gang Bang. Mellom disse to lå den fyrrige Big Bear Ffolly, som var en fremvisning av hva Clempson kunne. Og det var slett ikke lite, hans jazzinfluerte bluesspill hadde driv og finesse, og kjedet ikke lytteren et øyeblikk i løpet av de fire minuttene det stod på. Da var det verre med Gang Bang, som inneholdt en altfor lang trommesolo fra Keith Baker.

Clempson sang Willie Dixons Bring It On Home, i en versjon som gynget godt og var nok et bevis på unge engelskmenns forståelse for bluestradisjonen, selv om jeg nok foretrekker både Sonny Boy Williamson IIs original fra 1966 og Led Zeppelins versjon på Led Zeppelin II. Han sang også den sløye bluesballaden This Worried Feeling, hvor han hørtes ut som Eric Clapton. Den var i likhet med resten av låtene (med unntak Bach-adapsjonen og Dixon-coveren) komponert av Pool og Clempson sammen. This Worried Feeling viste frem Clempsons grove, barske gitarspill, men hadde utspilt all interesse flere minutter før den klokket inn på åtte minutter.

Poole fikk gleden av å synge den beste av de vokalbaserte låtene, den atmosfæriske, småskumle Last Blues, som startet opp avventende, før det ble dradd i vei med veksling mellom intense gitarpartier og roligere passasjer. Høydepunktet på «Bakerlooo» var likevel Son Of Moonshine, som etter et innledende sangbasert og strukturert stykke boogie skled ut grov, metallisk improvisasjon, med røtter i blues, men også med eksekusjoner ut i glødende feedback. Det banket og gikk i et helt kvarter, men ble aldri kjedelig, der trioen la seg et sted mellom Jimi Hendrix i full fyr, Cream på en ond kveld og Peter Green i tåka.

Da «Bakerloo» kom ut på sensommeren 1969 var trioen allerede i ferd med å gå hvert til sitt. Pool og Baker gikk videre til May Blitz, hvor de dannet en ny powertrio sammen med James Black. May Blitz ga ut to album på Vertigo, men Poole og Baker hadde allerede forlatt gruppen da de platene ble spilt inn. Baker ble så med i Uriah Heep, mens Poole hektet seg på galningen Graham Bond, og ble senere med i Vinegar Joe. Clempson ble med i Colosseum og gikk senere til Humble Pie.

Rating: 7/10