Tony Iommi & Glenn Hughes – Fused (Sanctuary cd, 2005)

1) Dopamine; 2) Wasted Again; 3) Saviour of the Real; 4) Resolution Song; 5) Grace; 6) Deep Inside a Shell; 7) What You’re Living For; 8) Face Your Fear; 9) The Spell) 10 I Go Insane

Tony Iommi var sikkert lei av vente på at Ozzy, eventuelt Dio, skulle finne det for godt å tenke at en ny runde med Black Sabbath var verdt å bruke tid på. Det skulle som kjent skje til slutt, med begge de to tidligere frontmennene. Først med Dio, som Heaven & Hell, og noen år senere med Ozzy på plass.

Før så skjedde måtte den gamle arbeidshesten ha noe å bite i. Forsøkene på å lage album sammen med Glenn Hughes på nittitallet kom ikke i mål, men i 2004 ble de gamle opptakene utgitt. I den forbindelse fant de to sammen igjen og ble enige om å lage en helt ny plate. Hughes og Iommi var fra samme område i Birmingham og hadde kjent hverandre siden ungdomsårene. Hughes hadde som kjent også en kort periode som vokalist i Sabbath på åttitallet. Den historien endte med et middels studioalbum og en avbrutt turne. Dermed var det ikke med de største forventninger man registrerte at de to hadde gått i studio i Wales i desember 2004.

De fikk med seg Bob Marlette på keyboards og bass (han delte på bassjobben med Hughes), og Kenny Aronoff på trommer. Marlette produserte sammen med Iommi. Han hadde også produsert Iommis første soloalbum. Alice Cooper hadde også benyttet seg av Marlettes tjenester, og han hadde også gjort det skarpt med flere nu metal band. Supertrommis Aronoff hadde spilt med en lang rekke artister, fra Stevie Nicks, John Mellencamp og John Fogerty, til Lynyrd Skynyrd og Iggy Pop. Iommi, Marlette og Hughes komponerte de ti sangene på platen sammen.

Kunne denne gjengen klare å løfte seg ut forutsigbarhetens triste grep? Dessverre var svaret nei. Fused, som riktignok fikk en viss suksess den det kom ut sommeren 2005, var et blekt og misforstått «moderne» album. Bob Marlette og Tony Iommi ga musikken et kommersielt, polert lydbilde, med «stor» trommelyd, mye ekko og keyboardpålegg på grensen til det cheesy. Glenn Hughes hadde alltid fremstått som en affektert sanger. Denne gangen hadde han lagt av seg de verste faktene fra tidligere, men desverre erstattet disse med et sutrete, «ungdommelig» nu-metal leie, som ikke kledde hverken mannen eller musikken. Heller ikke Tony Iommi var seg selv. Likevel var han, som så mange ganger før, redningen på de utgivelsene han hadde vært med på de siste tredve årene. Iommi var en av rockens største gitarister, og også denne gangen var det en fryd å høre lyden av mannen. Dessverre var hverken riff eller melodier av topp nivå, noe som reduserte inntrykket også av hans innsats.

Rating: 4,5/10