The Band – The Last Waltz (Warner Brothers 3LP, 1978)

1) Theme From The Last Waltz; 2) Up On Cripple Creek; 3) Who Do You Love; 4) Helpless; 5) Stage Fright; 6) Coyote; 7) Dry Your Eyes; 8) It Makes No Difference; 9) Such A Night; 10) The Night They Drove Old Dixie Down; 11Mystery Train; 12) Mannish Boy; 13) Further Up The Road; 14) The Shape I’m In; 15) Down South in New Orleans; 16) Ophelia; 17) Tura Lura Lural (That’s An Irish Lullaby); 18) Caravan; 20) Life Is A Carnival; 21) Baby, Let Me Follow You Down; 22) I Don’t Believe You; 23) Forever Young; 24) Baby, Let Me Follow You Down (reprise); 25) I Shall Be Released; 26) The Well; 27) Evangeline; 28) Out Of The Blue; 29) The Weight; The Last Waltz Refrain; 30) Theme From The Last Waltz

Etter Robertsons beslutning om å slutte med konsertvirksomhet, skled medlemmene i The Band fra hverandre. Levon Helm var bitter på Robertsons egenrådige beslutning, Danko planla soloalbum og Manuel slet med rusavhengighet. Det ble aldri en reunion med de fem. Helm, Danko, Hudson og Manuel tok i bruk gruppenavnet igjen i 1983 og holdt det gående i mange år, de tre førstnevnte selv etter at Manuel tok livet sitt i 1986. De ga ut tre studioalbum på nittitallet, uten deltagelse fra Robertson.

Før de gikk hvert til sitt klarte de å levere The Last Waltz, Robertson og Scorseses store film- og plateprosjekt. Filmen The Last Waltz er et kapittel for seg. Historien om den er kjent for de fleste rockeinteresserte. Kort oppsummert rigget Scorsese Winterland Ballroom til fest på Thanksgiving Day, 25. november 1976, med middagsservering for 5000 gjester og påfølgende konsert med The Band og gjester. Resultatet ble en suveren konsertfilm og et mektig trippelalbum. Trippelalbumet, som er tema for denne anmeldelsen, har senere blitt gitt ut som en fire cd boks, med mye materiale som det ikke ble plass til på trippelalbumet. Alle interesserte bør søke opp den boksen, som inneholder hele konserten fra denne kvelden i San Francisco.

The Band bestemte seg for å invitere gjester som tilsammen representerte alt hva de hadde drevet med i løpet av sin 16 år lange vei fra barer og strippebuler som komp for Ronnie Hawkins på tidlig sekstitall til en plass i teten av «rockaristokratiet» på syttitallet. Det kunne endt opp som en klein hyllest av både sin egen og gjestenes fortreffelighet, og en bekreftelse på hvor stor avstand det var blitt mellom publikum og de store stjernene av tiden. Så ble det heldigvis ikke slik. Til det var The Band for jordet i rootsy musikk, musikk som alltid stod på den lille manns side. The Bands empati og for anledningen gode humør og store spilleglede sørget for at The Last Waltz ble både givende lytting og en herlig film.

Gjestene representerte Canada (Joni Mitchell og Neil Young), starten som The Hawks (Ronnie Hawkins), New Orleans (Dr. John), Chicagos elektriske blues (Muddy Waters, Paul Butterfield), femtitallets rock & roll (Bobby Charles), Brill Building (Neil Diamond) og selvsagt tiden med Bob Dylan, som dukket opp og spilte et knippe sanger med sine gamle venner. I tillegg var størrelser som Eric Clapton, Van Morrison, Ronnie Wood og Ringo Starr hjertelig til stede. The Last Walts ble en feiring av The Band, hvor de seks platesidene ble delt mellom klassikere fra gruppens katalog, fremført av dem selv, og sanger hvor The Band kompet gjestene. I tillegg hadde Robertson skrevet noen nye låter, som The Band spilte inn i Shangri-La.

The Band var i god form på sitt eget materiale, selv om det ikke var mye nytt å høre i forhold til Rock Of Ages. Det var uansett fint å høre sterke versjoner av blant annet The Night They Drove Old Dixie Down, It Makes No Difference og Ophelia. Den sistnevnte ble gjort i det som må være den definitive versjonen, med en Levon Helm i spiss, som ville vise at det fortsatt var krutt i The Band.

The Band løste jobben som backingband med bravur. De største høydepunktene fra gjestene var Dr. Johns herlige versjon av Such A Night, hvor doktoren fyrte på alle Orleans-sylinderne, Muddy Waters mektige Mannish Boy og kanskje aller best, de to låtene med Van Morrison. Først tradisjonslåten Tura Lura Lural, som Van var skeptisk til innledningsvis, men som fikk et blåserarrangement av en annen verden og endte opp som en sterk duett med Richard Manuel. Høydepunktet fra konsertopptakene i filmen The Last Waltz var utvilsomt da Van gikk inn i sin sedvanlige transe på Caravan, i en uforglemmelig versjon. Et studioalbum med Van og The Band fikk vi aldri, og dette ble trøsten.

Bob Dylan var også i slag, der han harvet gjennom Baby, Let Me Follow You Down, før han roet det hele ned med I Don’t Believe You og Forever Young, for en kjapp reprise på Baby, Let Me Follow You Down før den obligatoriske allsangen med alle stjernene på scenen i I Shall Be Released. Som vanlig med slike avslutninger var det mer fornøyelig enn musikalsk givende.

Side seks var dedikert til The Last Waltz Suite. Her viste The Band at det hadde vært mulig å finne en vei videre for musikken deres, og det var leit at de ikke klarte å samarbeide videre. Richard Manuel sang The Well, en låt som pekte frem mot det Robertson skulle gjøre ti år senere da han innledet solokarrieren sin. Evangeline var en vakker countrylåt, gjort i duett med en ung Emmylou Harris. På balladen Out Of The Bue sang Robertson en sjelden solovokal. Versjonen av The Weight, med The Staple Singers, dro sangen enda lenger inn i kirken, ved hjelp av Pops, Mavis og de andres stemmeprakt. Helt til slutt lå et lite orkesterstykke, Theme From The Last Waltz, som på melankolsk vis rundet det hele av.

Rating: 8/10