Marshall Crenshaw – 447 (Razor & Tie cd, 1999)

1) Opening; 2) Dime a Dozen Guy; 3) Television Light; 4) Glad Goodbye; 5) West of Bald Knob; 6) Tell Me All About It; 7) Ready Right Now; 8) Eydie’s Tune; 9) T.M.D.; 10) Right There in Front of Me; 11) You Said What??

De fleste anmeldelsene av 447 begynte med å fortelle den triste historien om den superlovende artisten som ikke fikk gjennombruddet som ble forventet, og som etter noen år med nye produsenter og plater til slutt forsvant fra radaren ved inngangen til nittitallet. Problemet med den fortellingen var naturligvis at det ikke var synd på Marshall Crenshaw. Han holdt karrieren gående og lagde fine plater for kjernepublikummet sitt, som var stort nok til at det gikk rundt. Ved inngangen til 2000-tallet kunne han se tilbake på et nittitall med tre studioalbum, et livealbum og en samling med demoer, og han holdt kvaliteten oppe hele veien.

447 var nok et bevis på at Crenshaw ikke lagde dårlige plater, men tvert imot alltid var verdt å låne øre til. I motsetning til på Miracle Of Science, hvor han spilte det aller meste selv, hadde han denne gangen med seg mange musikere. Han spilte for så vidt fortsatt mange instrumenter selv, men fikk hjelp av blant andre Brad Jones (bass, piano, orgel), David Hofstra (bass), David Sancious (elektrisk piano på Eydie’s Tune) og Greg Leisz (dobro og lap steel på Glad Goodbye), i tillegg til musikere på fele, bratsj og fiolin.

Et navn som Greg Leisz sendte tankene i retning countryrock og americana. Han hadde hjulpet blant andre Ryan Adams, Beck, Peter Case og en vanvittig liste med andre artister. Han hadde også spilt strengejazz med Bill Frisell og Charles Lloyd. Han passet perfekt til Crenshaws prosjekt på 447, hvor han ga sangene en rustikk, akustisk lyd, med stenk av country og noen forsiktige jazzdrypp.

På noen sanger, som for eksempel Ready Right Now, minnet resultatet om Los Lobos, circa Colossal Head. Det betydde rytmisk, småfunky rock med «innestengte» refrenger og tørre trommer; her var det ikke en cymbal i mils omkrets. Resultatet var et sjeldent kraftfullt stykke rock og et klart høydepunkt.

Også på de andre sangene, og ikke minst de tre instrumentalene, kledde den nye innpakningen de fortsatt melodiøse sangene hans godt. Eydie’s Tune, West Of Bald Knob og You Said What?? fungerte som bindeledd mellom sangene, og skapte en slepen, støvete stemning av analog sekstitallsk barmusikk. Både på disse tre og på låtene med sang var det en klar endring i bruken av gitarer og andre strengeinstrumenter fra tidligere. Denne gangen jobbet Crenshaw med mer komplekse arrangementer, med flere lag og teksturer. Det dro sangene bort fra tradisjonell poprock og over i mer rootsbasert americana. 447 ble likevel aldri baktung eller gammelmannsaktig, selv om uttrykket var mindre ungdommelig sprudlende og mer avslappet og voksent reflekterende. Men så hadde da også mannen rukket å bli 56 år.

Det var gledelig å se at Crenshaw denne gangen utelukkende konsentrerte seg om eget materiale. Han samarbeidet riktignok med andre på fire av låtene, men alt var originalmateriale og del av en helhet. Sangene kom fint til sin rett i de mer komplekse arrangementene han valgte denne gangen, og hans sterke melodiske sans gjorde at mengden av instrumenter ikke stod i veien for fengende melodikk. Blant favorittene, i tillegg til nevnte Ready Right Now, var Television Light, med fint felespill og en vakker melodi. Glad Goodbye kunne sklidd rett inn på T-Bone Burnetts americanaalbum fra 1986. T.M.D. (Truly, Madly, Deeply) og Tell Me All About It lå stilmessig nær sangene fra Downtown, produsert av nettopp T Bone Burnett, uten at de skilte seg ut som de aller største perlene.

Rating: 7,5/10