Cat Power – What Would The Community Think (Matador cd, 1996)

1) In This Hole; 2) Good Clean Fun; 3) What Would The Community Think; 4) Nude As The News; 5) They Tell Me; 6) Taking People; 7) Fate Of The Human Carbine; 8) King Rides By; 9) Bathysphere; 10) Water & Air; 11) Enough; 12) The Coat Is Always On

Dear Sir og Myra Lee ga Chan Marshall fortjent oppmerksomhet og bidro til at hun i 1996 fikk platekontrakt med Matador Records. Matador ble etablert i New York i 1989 av Chris Lombardi. Samme året som Cat Power og Matador begynte samarbeidet kjøpte Capitol 49 % av selskapet. Det sørget for bedre distribusjon og mer oppmerksomhet for artistene deres.

Matador hadde nese for talentfulle artister. I løpet av sine første år ga de ut plater med blant andre Teenage Fanclub, Pavement og Liz Phair. Cat Power passet godt inn i dette selskapet. What Would The Community Think, som ble utgitt i september 1996, ble starten på et samarbeid mellom Cat Power og Matador som varte frem til 2018.

Etter å ha spilt inn sine første plater i New York, valgte Marshall denne gangen å dra hjem til sørstatene. I februar 1996 var hun på plass i Easley Studios i Memphis, sammen med Steve Shelley og Tim Foljahn. I likhet med tidligere var det kun disse tre som spilte, med unntak av et lite bidrag fra Doug Easley på pedal steel.  Steve Shelley tok seg også av produksjonen, i det som var Marshalls første innspillinger i et skikkelig studio. Selv om oppsettet, med sang, to gitarer og trommer, var det samme som sist, med tillegg av litt piano, synth og pedal steel, var lydbildet ganske annerledes. Den innestengte kjellerlyden fra New York-innspillingene var erstattet av åpne rom, med relativt enkle lydbilder bak Marshalls vokal.

Hun hadde utviklet seg som komponist. Sangene var mer definerte og fullendte enn det skissepregede materialet på Dear Sir og Myra Lee. Hun hentet også denne gangen inspirasjon fra blues, folk, country og indierock, samtidig som hun lente seg mot punkens estetikk og gjør det selv holdning. Selv om melodiene og arrangementene var gjennomarbeidede, holdt de fleste sangene godt på hemmelighetene sine. Det var få umiddelbart fengende øyeblikk, men likevel nok hekt til at platen sakte men sikkert krøp under huden. Den countryinspirerte Talking People var et klart høydepunkt med sin vakre melodiøsitet. Det samme var den nervøse, triste Nude As The News, hvor Marshall ropte ut «Jackson, Jesse, I’ve got a son in me». Jackson og Jesse var navnene på sønnene til Patti Smith, en artist som må ha hatt stor innflytelse på Marshall. Hun røpet senere at sangen handlet om en abort hun hadde gjennomgått i 1992.

Enough var opprinnelig å finne på Myra Lee, og ble gjort i en ny versjon, som viste at Cat Power hadde tatt steg. Også denne gangen var det plass til et par coverlåter. Hun gjorde Smogs (Bill Callahan) Bathysphere, med en vindskeiv synth susende gjennom miksen. Hun søkte seg også denne gangen «down under», med en versjon av Peter Jeffries’ The Fate of the Cabine. Det var ingenting å utsette på smaken hennes.

Stemmen var preget av en forkjølelse hun pådro seg under innspillingene, med det resultat at hun tidvis låt litt anstrengt og nasalt, uten at det svekket den musikalske opplevelsen. Marshall var i utvikling som sanger, og selv om det fortsatt var et stykke frem til den store soulsangerinnen hun skulle bli, viste hun allerede her karakter og særpreg. Hvem hun sang til var ikke enkelt å få tak på. Tekstene og formidlingen var introvert, tidvis ekstremt så. Det virket som om hun søkte inn i seg selv, ved å spille seg inn i sangene, hvor hun var både observatør og hovedrolleinnhaver. Slik ble hun en viderefører av den mest intime sangtradisjonen fra artister som Judy Sill og (en lettere?) Nico.

Rating: 7,5/10