Ansur – Warring Factions (Candlelight cd, 2008)

1) The Tunguska Incident; 2) Sierra Day; 3) Phobos Anomaly; 4) An Exercise in Depth of Field; 5) At His Wit’s End; 6) Cloudscaper; 7) Prime Warring Eschatologist   

Toår etter Axiom var det klart for Warring Factions, Ansurs andre og når dette skrives i 2022, siste album. På Metal-archives.com er det faktisk ikke spor av aktivitet fra medlemmene etter 2008; ingen andre prosjekter, band eller gjesteopptredener. Det er et stort tap, for Ansur beviste i løpet av sine få år at de hadde mye å by på, noe Warring Factions bekreftet med all tydelighet. Ikke bare viste albumet en solid utvikling fra den sterke debuten, musikken deres hadde også mange mulige veier videre.

Denne gangen bestod Ansur av Espen Aulie (sang), Torstein Nipe (gitar, bass, keyboards, programmering) og Glenn Ferguson (trommer. Trioen fikk hjelp av Stian Svenne (gitarer) og Anja Nedremo (saksofon), samt av Audun Førde på orgel på åpningssporet. Bak et vellykket omslag, som sendte tankene både til blodig middelalder og science fiction, fantes et timelangt stykke progressiv metal av høy klasse. De tok store steg ut i åpne landskap og Warring Factions overgikk på så godt som alle områder debuten, enten det gjaldt produksjon, arrangementer eller låter. inspirasjonen fra Enslaved var mindre fremtredende, selv om det fortsatt var mulig å høre spor av vestlendingene. Ansur holdt seg fortsatt i metallandskap, noe særlig vokalen til Aulie sørget for. Stemmen hans og ikke minst produksjonen av den, fremstod mer tilgjengelig denne gangen, men han holdt seg med de typiske ekstrem metal-signaturene, med grov, tidvis skrikende stemmebruk. Også lydbildet hadde et bein i metal, med riff og gitarsoli i typisk progressiv metal stil, men også med inspirasjon fra sytti og åttitallets heavy metal. Den lange gitarsoloen i At His Wit’s End var et godt eksempel på det sistnevnte, der Nipes indre gitarhelt ble hentet frem i. Nipe var i det hele tatt en formidabel kraft, og stod for det meste av instrumentbruken på platen, med unntak av trommer og hjelpen fra gjestemusikerne. Han komponerte også musikken, mens Aulie (som sist) tok seg av tekstene.

Aulies lyrikk var ikke mindre ambisiøs og særegen denne gangen. Det ble tydelig umiddelbart, med den dramatiske The Tunguska Incident, som tok for seg en voldsom eksplosjon som fant sted nær elven Steinete Tunguska i Russland, sommeren 1908. Eksplosjonen var sannsynligvis et resultat av en asteroide eller komet som detonerte et stykke over bakken. En spennende historie, som passet som hånd i hanske i Ansurs univers. Det samme gjorde Phobos Anomaly, med en tittel som var hentet fra det legendariske brettet i dataspillet Doom.

Lydbildet var dominert av akustiske og (særlig) elektriske gitarer, keyboards, en elegant rytmeseksjon, og uventede bidrag fra saksofon på flere låter, blant annet med stort hell i nevnte The Tunguska Incident. Inspirasjon fra ren metal (som Voivod, Death og Iron Maiden) og progressiv metal (nevnte Enslaved og amerikanske Dream Theater) var fortsatt godt tilstede, men det var også mulig å høre den meste elektriske jazzrocken ala Mahavishnu Orchestra, Pink Floyd, King Crimson og moderne spacemetal ala Arcturus (særlig på Prime Warring Eschatologist). De tre kastet alle inspirasjonskilder opp i sin talentfulle gryte, og om ikke resultatet var unikt, hadde Ansur særpreg og evnet å skru det hele sammen til en stor lytteropplevelse.

Albumet var en time langt, en lengde som ofte kan utfordre lytterens tålmodighet. Det var ikke et problem her. De syv låtene, med spilletid fra seks minutter og opp til 13, var fulle av stemnings- og temaskift, der lytteren ble drevet med fra rent atmosfæriske partier, via klassisk prog til heavy metal. Komposisjonene og arrangementene var komplekse og skiftende, men aldri av hensynet å vise hvor «flinke» musikerne var. Om det var nødvendig å kaste inn et parti country/låvedans i An Exercise In Depth Of Field var nok tvilsomt, men morsomt var det.

Rating: 8/10