National Health – Of Queues And Cures (Charly Records LP, 1978)

1) The Bryden Two-Step (For Amphibians), Pt. 1; 2) The Collapso; 3) Squarer for Maud; 4) Dreams Wide Awake; 5) Binoculars; 6) Phlâkatön; 7) The Bryden Two-Step (For Amphibians), Pt. 2

De tre kjernemedlemmene i National Health stod på videre på tross av motvind fra gjeldende musikalske trender, dårlig platesalg og medlemmer som sluttet. Da deres andre album ble spilt inn i landlige omgivelser i Ridge Farm Studio i juli 1978, etter en periode med omfattende turnering, var det ikke bare Alan Gowen og Amanda Pearson som var borte, også bassist Neil Murray hadde gitt seg. Til å erstatte sistnevnte hadde de fått med seg John Greaves. Han hadde vært med i Henry Cow og laget et album sammen med Peter Blegvad, under navnet Kew. Rhone. Med sin bakgrunn fra den avantgardistiske enden av britisk progressiv rock passet han perfekt inn sammen med Pyle, Stewart og Miller, og sammen leverte de fire (med hjelp fra flere gjester) et enda bedre album enn sist.

På debuten delte Stewart og Gowen broderlig på komponeringen og på innflytelsen over det musikalske resultatet. Denne gangen var hele gjengen mer involvert. Greaves, Miller og Pyle skrev hver sin låt og Stewart tre. Resultatet var ganske annerledes enn sist. Både Gowen jazz/fusion-helning og Amanda Pearsons flagrende sopran var borte, og Of Queues And Cures ble et mer kontant og rendyrket album. Platen var mer melodiøs enn forgjengeren og tillot seg å gi plass til rett ut fengende passasjer, uten å henfalle til trivialiteter. Og det var fortsatt plass til massevis av «twists and turns» i de lange låtene.

Låtene var, med et unntak, kjent materie for gruppen da de gikk i studio. De hadde samkjørt seg gjennom øving og konserter og det meste ble spilt inn på få opptak. Et unntak var John Greaves’ glimrende Squarer For Maud, som ble til i studio. Hans bakgrunn fra Henry Cow skinte gjennom i det lange, mørke stykket, med sin underkjølte intensitet innledningsvis, før det hele spratt ut i vilter, drivende RIOsk prog. Greaves tilførte en grov, tøff teint som ikke hadde vært der tidligere. Phil Millers Dreams Wide Awake var en blanding av jazzrock og prog, med tilnærmet fire flate og lyse melodilinjer, uten noen gang å bli banal.

Pip Pyles Binoculars lå nærmere Greaves’ og Stewarts bidrag. Pyle var ikke redd for tempo- og stemningsskift, og ga god plass til solospill, hvor særlig Jimmy Hastings fløyte løftet begivenhetene og sendte tankene til åndsbrødrene i Caravan. På Binoculars var det også plass til vokal, nærmere bestemt Greaves’ «crooning», som det ble angitt som. Det var da vitterlig en helt normal vokal, i god tradisjon etter andre Canterbury-band med vokalist. Ved siden av et kort opptak av en resiterende Peter Blegvad på Squarer For Maud, var dette det eneste vokale innslaget på platen.

Dave Stewarts tre låter (den todelte The Bryden Two-Step (For Amphibians), som innledet og avsluttet albumet, og The Collapso) var komplekse og skrevet ut i fullt partitur. Bak alle overraskende løp og skift lå det som vanlig en muskuløs progrock. Han var fortsatt inspirert av både ELP og den klassiske musikkens romantiske periode. Stewart var en komponist av et annet kaliber enn Keith Emerson, og ble aldri så bombastisk banal som sistnevnte kunne bli. Stewarts låter stod godt til de andres bidrag, og bandt Of Queues And Cures sammen til et glimrende hele. Hans sans for humor skinte som vanlig gjennom, særlig i den fiffig titulerte The Collapso, som faktisk inneholdt en viss smak av calypso, gjennom Selwyn Baptistes ståltrommer. Stewarts eget spill, enten det var med orgel, elektrisk piano, akustisk piano eller minimoog, var over hele platen. Han både utfylte lydbildet og tok for seg av soli, med sært og originalt spill. Han fortjener å stå skulder ved skulder med Soft Machines Mike Ratledge som Canterburymusikkens fremste tangentmenn.

Rating: 9/10