Ozzy Osbourne – Live At Budokan (Epic cd, 2002)

1) I Don’t Know; 2) That I Never Had; 3) Believer; 4) Junkie; 5) Mr. Crowley; 6) Gets Me Through; 7) No More Tears; 8) I Don’t Want to Change the World; 9) Road to Nowhere; 10) Crazy Train; 11) Mama, I’m Coming Home; 12) Bark at the Moon; 13) Paranoid

Speak Of The Devil (1982), Tribute (1987), Live & Loud (1993) og Reunion (med Black Sabbath, 1998) til tross, i 2002 var det klart for nok et konsertalbum. Om noen utover den hardeste kjernen av fans hadde behov for enda et konsertopptak var vanskelig å forstå, men det hindret ikke Ozzy i å gyve løs. Epic var garantert heller ikke vonde å be; de tre forgjengerne gikk til henholdsvis 14., 6. og 22. plass i USA. Samme suksess ble ikke Live At Budokan til del. Den stoppet på 70. plass i USA og på en enda magrere 115. plass i UK.

Etter konserter i USA i november og desember 2001, sammen med co-headliner Rob Zombie, var Osbourne klar for Japan på nyåret 2002. Konserten i Nippon Budokan Hall 15. februar ble tatt opp og utgitt som en kombinert cd/dvd pakke i juni samme år. Ozzy var langt fra den første som hadde gitt ut konsertopptak fra legendariske Budokan. Han falt inn på rekke med blant andre Cheap Trick, Bob Dylan, Michael Schenker Group (alle med henvisning til Budkan i tittelen), Deep Purple (Made In Japan), Eric Clapton (Just One Night), Rainbow (On Stage) og mange fler. Om Ozzys forsøk fortjente en plass ved siden av de beste blant de nevnte var imidlertid tvilsomt.

Han hadde med seg et band bestående av Zakk Wylde, Robert Trujillo, Mike Bordin og John Sinclair, med andre ord nesten samme besetningen som på Down To Earth. At denne gjengen var en formidal kvartett metalmusikere var det ingen tvil om, selv om denne anmelderen kan styre sin begeistring for Zakk Wyldes unødvendige brodering og jålete tonebruk. På Live At Budokan holdt han seg overraskende nok smakfullt i skinnet, og da var det ingen tvil om at han var en formidabel gitarist.

Ozzy selv var ikke i mer enn middels form. At en beinhard livstil hadde gjort ham betraktelig eldre enn sine 54 år var det liten tvil om. Han slet med kondisen, og låt tidvis andpusten og slurete, uten at det var full krise, men relativt stor forskjell fra den unge, inspirerte Osbourne var det. Inspirert var heller ikke hans slappe meldinger til publikum om at de ikke laget nok bråk, hvor herlige de var, og så bort etter. Denne remjingen ble raskt irriterende.

Låtutvalget var en formidlende omstendighet. Det var naturligvis gitt plass til klassikere, her var fire sanger fra solodebuten og ett fra oppfølgeren, mens Paranoid dukket opp som ekstranummer. Men det var også rom for tre sanger fra Down To Earth (That I Never Had, Junkie og Gets Me Through) og fire spor fra No More Tears, hans siste virkelig vellykkede album. No More Tears, I Don’t Want to Change the World, Road To Nowhere og Mama, I’m Coming Home derfra var beholdningen på Live At Budokan, mye på grunn av at de fleste sangene fra debutalbumet allerede var å finne på Tribute og sporene fra Down To Earth var høyst middels.

Rating: 6/10