The Band: Islands (Capitol LP, 1977)

1) Right As Rain; 2) Street Walker; 3) Let The Night Fall; 4) Ain’t That A Lot Of Love; 5) Christmas Must Be Tonight; 6) Islands; 7) The Saga Of Pepote Rouge; 8) Georgia On My Mind; 9) Knockin’ Lost John; 10) Livin’ In A Dream

Robbie Robertson fikk etter hvert nok av livet på veien og ga beskjed om at han ikke lenger ville turnere med The Band. Han foreslo rett og slett at de gikk hvert til sitt, og at de gjorde så med et skikkelig smell. Han ville lage en konsertfilm, med kjente gjester og venner på scenen sammen med gruppen. Og selvsagt gi det ut på plate. I ettertid har Levon Helm uttrykt at Robertson kuppet The Bands eksistens, ved å sette likhetstegn mellom sin beslutning om å stoppe og turnere, og samtidig oppløse gruppen, nærmest uten å spørre de andre fire. Helm, Danko, Manuel og Hudson gjenoppstod da også som The Band på åttitallet. De begynte med å spille konserter, før de etter hvert også lagde plater, dog uten Manuel, som døde tragisk i 1984.

Uansett ble det som Robertson hadde foreslått. De skulle lage The Last Waltz, med ingen ringere enn Martin Scorsese som regissør. Et slikt prosjekt kostet mye penger, og Warner Brothers’ Mo Austin tilbød seg å finansiere det hele, mot at Warner fikk gi ut opptakene på plate. Det var bare et lite hinder. The Band hadde et album igjen av kontrakten med Capitol. Dermed begynte kvintetten å sette sammen et siste album for plateselskapet sitt, samtidig som de planla The Last Waltz.

Resultatet var ikke et nytt album i ordinær forstand. Robertson sammenlignet Islands med The Whos oppsamlingsalbum Odds & Sodds. Det var ingen dårlig sammenligning. Etter at The Band hadde «flyttet inn» i Shangri La- studioet i 1975 hadde de full frihet til å sysle med stort og smått, uten nødvendigvis å ha som formål å gi ut resultatene. Det var hovedsakelig blant opptakene fra disse uformelle innspillingene de fant materiale som endte opp på Islands, selv om det var angitt at innspillingene stammer fra perioden 1972 til 1977.

Det faktum at Islands ble promotert som et nytt studioalbum album ga platen et ufortjent dårlig rykte. Det er lett å tenke at det ville fått en mer sympatisk mottagelse om det hadde blitt vist frem som det det faktisk var, nemlig en oppsamling av tidligere uutgitt materiale. Det ble riktignok det svakeste av gruppens album så langt, sammen med Moonlight Matinee, men det var god musikk å finne også denne gangen.

Som de fleste oppsamlingsøvelser av denne typen var det både blundere, middels interessante ting og rent gull å finne på Islands. For å begynne med det svakere stoffet; tittelsporet var en florlett instrumental, som nærmet seg easy listening. Det la seg til rette i bunnen av The Band-katalogen sammen med versjonen av The Third Man fra Moondog Matinee. Versjonen av Homer Banks og William Dean Parkers Ain’t That A Lot Of Love var heller ikke all verden. I tillegg til Banks originalversjon hadde den blitt gjort av blant andre Spencer Davis Group, Sam & Dave og The Flying Burrito Brothers, som alle hadde bedre grep på den enn The Band, Helms vokalinnsats til tross. Heller ikke Right As Rain var all verden, vakker soulsang av Manuel til tross. Her var den lydmessige innpakningen vel mondèn, uten den jordingen man var vant til fra The Band.

Streetwalker hadde derimot det funky draget The Band pleide å operere med, og selv om melodien var middels til Robertson og Danko å være, var det fint å lytte til sistnevntes skjelvende røst og Hudsons blåsere. Living The Dream, med Helm på vokal, var også grei lytting, uten at den hadde fortjent en plass på noen av ordinære studioalbumene.

De fem resterende sangene er derimot nødvendig lytting for alle som er interessert i amerikansk rock fra syttitallet. Knockin’ Lost John hadde en sjelden solovokal fra Robertson, og gynget fint med trekkspill fra Hudson og generelt lystig stemning. Let The Night Fall var en klassisk soulballade, og da hadde The Band Richard Manuel som esset i ermet. Det var en type sang han løftet til himmels, selv om det ikke var den mest originale låten Robertson hadde komponert.

Manuel sang også den nydelige versjonen av Georgia On My Mind. Den ble opprinnelig spilt inn som støtte til Jimmy Carters presidentkampanje i 1976. Carter hadde som kjent flere kjente støttespillere fra musikkbransjen, blant andre The Allman Brothers Band.

Robertson skrev julesangen Christmas Must Be Tonight til sin nyfødte sønn i 1975. På tross av en klisjefylt og gladkristen tekst var det en herlig låt, med ett flott refreng, sunget av Danko på et vis få andre kunne maktet. Det måtte i så tilfelle ha vært Manuel.

Om teksten på Christmas var enkel, var Robertson i det abstrakte hjørne på The Saga Of Pepote Rouge. En underlig, science fiction inspirert tekst med anslag av bibelhistorie ble arrangert som (nesten) gospel, nok en gang med Danko i fin form i spiss, med hjelp fra Manuel og Helm i koret.

Rating: 7/10