Cat Power – Dear Sir (Runt Recordings cd, 1995) / Myra Lee (Smells Like Records cd, 1996)

1) 3 Times; 2) Rockets; 3) Itchyhead; 4) Yesterday Is Here; 5) The Sleepwalker; 6) Mr. Gallo; 7) No Matter; 8) Great Expectations; 9) Headlights

1) Enough; 2) We All Die; 3) Great Expectations; 4) Top Expert; 5) Ice Water; 6) Still In Love; 7) Rockets; 8) Faces; 9) Fiance; 10) Wealthy Man; 11) Not What You Want

Den amerikanske sangerinnen og komponisten Charlyn Marie «Chan» Marshall ble født i Atlanta, Georgia i 1972. Etter debuttalbumet i 1995 ble hun et navn i indierock-kretser og fikk med tiden også et stort publikum. I oppveksten sang hun i kirken. Marshall var selvlært på gitar og på slutten av åttitallet ble hun med i et lokalt band, som tok navnet Cat Power. Etter flere dødsfall blant venner, som følge av rus og AIDS, flyttet hun til New York i 1992. Der ble hun en del av storbyens eksperimentelle musikkmiljø. Platedebuten kom i 1993 med singelen Headlights/Darling Said Sir på God Is My Co-Pilots plateselskap Making Of Americans. Marshall hadde da tatt artistnavnet Cat Power. Debuten inneholdt to låter med skingrende gitarer og skrikende vokal, lang unna det sofistikerte uttrykket hun skulle utvikle med årene.

I 1994 kom hun i kontakt med Sonic Youths’ trommeslager Steve Shelley. Shelley hadde, i likhet med de andre medlemmene i den legendariske gruppen, stor interesse for undergrunnsrock og eksperimentell musikk. Han hadde et eget plateselskap, Smells Like Records, som ga ut blant annet de første platene til Blonde Redhead, omtrent samtidig som han begynte å jobbe med Chan Marshall. Shelley og Marshall fikk med seg gitarist Tim Foljahn. Foljahn spilte også sammen med Shelley i slowcore-trioen Two Dollar Guitar, som ga ut flere gode plater på nittitallet.

I løpet av ett døgn (!) i desember 1994 spilte Marshall, Shelley og Foljahn inn 20 låter, i et enkelt kjellerstudio i New York. De tre fikk hjelp av produsent og tekniker Edward Douglas. Douglas hadde jobbet med blant andre Sonic Youth, Monster Magnet, Quicksand og Suzanne Vega. Lyden han ga Cat Powers første innspillinger lå nærme Sonic Youths skarpe gitarslammer.

Innspillingene ble fordelt på to utgivelser. I oktober 1995 kom Dear Sir ut på Runt Records og i mars året etter fulgte Myra Lee på Shelleys plateselskap. Marshall så alltid på Myra Lee, som var oppkalt etter hennes mor, som sitt første album og Dear Sir kun som en EP. Det kunne sikkert diskuteres, Dear Sir hadde en spilletid på 28 minutter og var vel like mye et album som noe annet. Uansett hørte de to utgivelsene sammen, tatt fra de samme innspillingene som de var. Det var da heller ikke mulig å høre særlig forskjell på de to.

Marshall hadde skrevet det meste av sangene selv, med tre unntak. Dear Sir inneholdt to coverlåter og Myra Lee èn. Hun gjorde egenartede versjoner av Yesterday Is Here (Tom Waits/Kathleen Brennan, fra Frank’s Wild Years), The Sleepwalker (Chris Matthews, fra This Kind Of Punishments A Beard Of Bees) og Still In Love (Hank Williams). Hun viste seg som en sterk fortolker av andre sanger, noe hun også skulle vise senere, på flere album med coverlåter.

Dear Sir og Myra Lee hadde en nervøs, kantete energi. Marshall hadde ikke skrevet sangene med tanke på at et band skulle fremføre dem, og man kunne formelig høre hvordan de tre følte seg frem. Shelley og Foljahn var flinke musikere, som evnet å pakke låtene til Marshall inn i et røft, glødende lydbilde. Gitarene til Filjahn og Marshall gnuret og gnikket over Shelleys eminente trommespill. Han var lett gjenkjennelig, og spillet hans, i kombinasjon med de skurrende gitarene, sendte unektelig tankene i retning av Sonic Youth. Marshalls sanger hadde mye til felles med det Thurston Moore bedrev, med uvanlige tidsfigurer og mangel på refreng og stikk i tradisjonell forstand.

Musikken hadde forankring i blues, folk, country og minimalistisk punk, med en åre av beksvart sørstatstristesse rennende gjennom musikken. Den mørke, primitive rocken var langt fra umiddelbar, men den hadde urolige stemninger og energi å by på, noe som gjorde det fristende med gjentatte besøk ned i Marshalls dårlig opplyste rom, på tross av at materialet var ujevnt og de to platene først og fremst viste frem en artist med et stort potensial.

Marshall sang med klagende røst, et stykke nede i lydbildet. Hun visket, mumlet og skrek, og hadde et sjeldent verktøy i stemmen sin, selv om hun tidvis fremstod uten tilstrekkelig vokal kontroll, noe hun skulle utvikle i stort monn senere. Tekstene var ikke alltid like enkle å forstå, men kretset tilsynelatende rundt eget levd liv, ofte med en mismodig stemning av å føle seg fortapt, med hentydninger til rus og vanskelige relasjoner, men også med forsiktige innslag av håp og lys.

Det var ikke mye som skilte de to platene, men det var en opplevelses av at Marshall hadde spart flere av de beste låtene til Myra Lee. Sanger som We All Die, Top Expert og Wealthy Man var flotte eksempler på minimalistisk gitarrock, ikke langt unna det for eksempel P. J. Harvey drev med på samme tid.

Rating: Dear Sir 6,5/10 / Myra Lee 7/10