Autopsy – Acts of the Unspeakable (Peaceville cd, 1992)

1) Meat; 2) Necrocannibalistic Vomitorium; 3) Your Rotting Face; 4) Blackness Within; 5) An Act of the Unspeakable; 6) Frozen with Fear; 7) Spinal Extractions; 8) Death Twitch; 9) Skullptures; 10) Pus / Rot; 11) Battery Acid Enema; 12) Lobotomized; 13) Funereality; 14) Tortured Moans of Agony; 15) Ugliness and Secretions; 16) Orgy in Excrements; 17) Voices; 18) Walls of the Coffin

Etter en vellykket turne i Europa slapp Autopsy EP-en Fiend For Blood høsten 1991. De holdt seg med andre ord til samme strategi som i forbindelse med Mental Funeral, som også ble forberedt med en EP. Fiend For Blood inneholdt seks låter, med en samlet spilletid på 12 minutter. Her gikk det med andre ord unna i svingene. Kun ett av sporene strakk seg over 2 minutter og 30 sekunder, noe som var et forvarsel på det som skulle komme på Acts Of The Unspeakable, Autopsys tredje album, som fansen måtte vente nesten et år på før det kom ut høsten 1992.

På Fiend For Blood var Steve DiGiorgio med igjen på bass. På Acts Of The Unspeakable var han ute igjen, og erstattet av Josh Barohn. Også Barohn ble et kortvarig bekjentskap og var kun med på dette ene albumet. Han er forøvrig mest kjent som medlem av Suffocation mellom1988 og 1991. Fiend For Blood viste frem et regressivt Autopsy, som trakk seg lenger inn i det primale, med en rufsete produksjon og låter et sted mellom doom, punk og proto death metal. De viste fingeren til de fleste andre death metal bands stadig mer tekniske spill og forseggjorte produksjoner.

Et første blikk på Acts Of The Unspeakable, med sine 18 låter og samlede spilletid på 34 minutter, gjorde at man fryktet en reprise på Fiend For Blood, som ikke var spesielt vellykket. Men selv om det det var endel fellesnevnere med EP-en, særlig de fleste låtenes korte spilletid, ble resultatet et brukbart stykke ond metal. Platen ble en oppsummering av hva Autopsy hadde bedrevet så langt, med noe større vekt på sludge metal og grindcore-lignende elementer enn tidligere. Låtene ble formelig kastet mot lytteren, hvor den ene var over og den neste i gang før du rakk å ta inn hva som foregikk. Det betød ikke at alt gikk unna i høyt tempo, det var fortsatt rom for seig doom og møkkete, ondskapsfull og slurende punk. Autopsy hadde ikke mange nye ideer å by på og produksjonen var litt mer «innestengt» enn sist, noe som gikk litt ut over trykket fra gitarene, men det var likevel et brukbart album de fire leverte, uten å nå høydene til de to forgjengerne. Å trekke ut enkeltspor i denne miksen var meningsløst (bortsett fra å få sagt at Funereality var perfekt doompunk). Acts Of The Unspeakable måtte høres som en helhet, der Autopsy tok med seg lytteren inn i sin gretne verden. Den korte spilletiden og de forskjellige virkemidlene som ble brukt fra låt til låt gjorde at lytteren ikke mistet interessen, selv om det var et stykke mellom de virkelig store øyeblikkene.

Chris Reiferts vokal var tydeligere denne gangen, i den forstand at det var mulig å forstå hva han rev av seg av slemme banaliteter. At vokalen og tekstene var et kunstnerisk virkemiddel, som del av en musikalsk visjon var åpenbart, og noe som gjaldt for de aller fleste artistene innen sjangeren. Her var det på ingen måte tale om lyrikere som brukte låtformen for å få frem tekstene som det bærende elementet i uttrykket. De som kun så på ordene og gremmet seg over det infantile da de ble lest opp fra et stykke papir gikk glipp av det samlede kunstneriske uttrykket som ble fremført; her var det atmosfæren som ble skapt som var det sentrale, i beskrivelsene av en vanskelig, slem verden. Det var å trekke det vel langt å påstå at Autopsy bedrev samfunnskritikk, men Reifert må ha brukt tekstene til å kanalisere et sinne. Hvorvidt det var definert eller ikke vites ikke, men var et terapeutisk drag over det hele. I motsetning til for eksempel Carcass og Death tviholdt han på guggeformelen, noe som gjorde at han fremstod insisterende tilbakeskuende i 1992. Men det var kanskje poenget? Å tviholde på det «ekte»; som utvikling gjennom ingen utvikling, som en stillestående dans på den samme linen.

Rating: 7,5/10