Cat Power – You Are Free (Matador cd, 2003)

1) I Don’t Blame You; 2) Free; 3) Good Woman; 4) Speak For Me; 5) Werewolf; 6) Fool; 7) He War; 8) Shaking Paper; 9) Babydoll; 10) Maybe Not; 11) Names; 12) Half Of You; 13) Keep On Runnin’; 14) Evolution

You Are Free var Chan Marshalls første album med eget materiale på fem år. På tross av en karrieremessig venstresving med The Cover Album hadde hun fått en stadig høyere profil. Moteindustrien, av alle, fikk øynene opp for henne. Hun fikk oppmerksomhet fra blant andre Marc Jacobs, og var blant annet modell i New York Magazines motespesial i 2001. Det var selvsagt noe dypt ironisk i at en så privat artist skulle omfavnes av en av de mest overfladiske og kyniske industriene i verden.

Marshall var ikke den første som ga troverdighet til moteverden og ble heller ikke den siste. Det ga avkastning; hun ble et «navn» i rockearistokratiet. Da hun skulle spille inn sitt neste album, fikk hun med seg størrelser som Dave Grohl (Foo Fighters, Nirvana), Eddie Vedder (Pearl Jam), Warren Ellis (Dirty Three, senere sentral samarbeidspartner for Nick Cave) og tekniker Adam Kasper. Kasper hadde jobbet med blant andre nettopp Pearl Jam og Foo Fighters, men også Soundgarden, Pond og Queens of the Stone Age. Også arrangøren David Campbell (Becks far) bidro, med strykearrangement på to sanger.

You Are Free hørte naturlig sammen med What Would The Community Think og Moon Pix, og ble både en avslutning av den løse triologien og enden på del to av Cat Powers karriere. De tre platene var alle sparsommelig arrangert og satte Marshalls stemme, gitar og piano i sentrum og var noe av det beste som ble levert innen singer/songwriter-sjangeren i disse årene.

You Are Free ble spilt inn i diverse studio i løpet av 2002, ofte med kun Marshall og Kasper til stede. Omtrent halvparten av låtene ble fremført av Marshall alene ved pianoet eller gitar. Grohl slo trommer på tre låter og spilte bass på èn, mens Ellis bidro med fiolin på Good Woman. Vedder sang på Good Woman og Evolution. Alle gjestene gjorde godt fra seg. Grohl brakte energi til Speak For Me, He War og Shaking Paper med sitt muskuløse spill. Vedders innsats på Evolution var kanskje smålåten, men han lå som en vennlig ånd bak Marshall, nesten hviskende. Resultatet var fantastisk.

Men først og fremst var You Are Free et møte mellom lytteren og Marshall. Hun hadde utviklet seg til å bli en av de mest personlige og gripende sangerne i sin generasjon. Hun minnet om sterke, uavhengige vokalister som Nico, Jeff Buckley og Judy Sill, ikke direkte i stemme, men i ånd og virkemiddelbruk. Hun holdt seg stort sett i behersket leie, med en unik nerve og nesten uhørt sensualitet. Resultatet var voldsomt virkningsfullt i sanger som I Don’t Blame You, versjonen av John Lee Hookers Keep on Runnin’, vakre Maybe Not og ikke minst  Fool. Den lumre varmen disse sangene var så fulle av ble fint vekslet med spor hvor andre bidro, som den nesten-barske Good Woman, med Ellis hjertelig tilstede med fiolinen sin, i samspill med Marshalls grove, elektriske gitar, Campbells forsiktige strykere og ikke minst Vedder og barnas «Maggie & Emma» vokal (var det tantebarn?).

Campbell drysset også sitt stjernestøv over Michael Hurleys Werewolf, som ble enda dypere erotisk i Marshalls hender. Grohls innsats er nevnt, og det var et smart grep å ta med noen sanger med rockemuskel. Hans innsats på Speak For Me, He War og Shaking Paper bidro til å løfte frem en annen side av Marshall; den smarte og sofistikerte rockesangeren.

Marshall hadde utviklet seg som komponist og tekstforfatter, og hjelpen fra den «profesjonelle» Kasper bidro til å stramme opp uttrykket en smule, om enn ikke mye i forhold til forgjengerne. Hvorvidt You Are Free var et bedre album enn Moon Pix kan diskuteres. Undertegnede holder en liten knapp på sistnevnte, men begge platene bør være obligatoriske i enhver samling.

Rating: 8,5/10