The Band – Jubilation (River North Records cd, 1998)

1) Book Faded Brown; 2) Don’t Wait; 3) Last Train To Memphis; 4) High Cotton; 5) Kentucky Downpour; 6) Bound By Love; 7) White Cadillac (Ode To Ronnie Hawkins); 8) If I Should Fail; 9) Spirit Of The Dance; 10) You See Me; 11) French Girls

Da Rick Danko døde 10. desember 1999, var det den definitive sluttstreken for The Band. Med Manuel og Danko borte, og Helms ikke-forhold til Robertson (som uansett ikke var interessert), var det lite å bygge videre på. Før Danko døde 56 år gammel, rakk The Band å spille inn i sitt tiende studioalbum, en plate som avsluttet «nittitalls-triologien» uten Robertson. Jubilation var den beste av de tre sene platene, og en verdig avslutning på det det siste kapittelet i historien om The Band.

Jubilation ble spilt inn i Levon Helms studio i Woodstock, våren 1998. Denne gangen hadde medlemmene kommet opp med mange nye sanger selv, og dermed var behovet for å lene seg på coverlåter mindre. Åtte egne komposisjoner var det plass til denne gangen, låter som gjerne var laget sammen med venner som Bobby Charles, Tom Pacheco og Marty Greb. De tre coverne var skrevet av henholdsvis John Hiatt, Allen Toussaint og Paul Jost.

John Hiatts bidrag, Bound For Love, hvor han også sang, sammen med Rick Danko, var et av høydepunktene. Dessverre forsterket Hiatts innsats hvor svekket stemmen til Danko var blitt. Et hardt, rusbefengt liv hadde tatt mer eller knekken på pipene til den tidligere gullstrupen. Det samme gjaldt for Levon Helm, som dog hadde litt mer kraft igjen fortsatt. Så skal et legges til at Danko klarte seg noe bedre på andre sanger, men det var en sterkt redusert Danko som sang på Jubilation. Best klarte han seg i det sterke åpningssporet Book Faded Brown, en vakker ballade skrevet av jazzmusikeren Paul Jost. Her skuet The Band tilbake, med et elegant og tilnærmet akustisk arrangement. Sangen var det største øyeblikket på de tre nittitallsalbumene.

Den påfølgende Don’t Wait, sunget av Helm, fortsatte i samme stil, og var også over gjennomsnittet. Nok en gang i tilbakelent tempo, kledd opp med Hudsons trekkspill, og som på Book Faded Brown gikk tankene tilbake til Woodstock i 1967, til innspillingene med Bob Dylan, som endte opp som The Basement Tapes.

The Band hadde fortsatt respekt i mange kretser. Greil Marcus, den største amerikanske musikkjournalisten gjennom tidene, skrev en mytisk tekst i omslagsheftet. På Last Train To Memphis bidro Eric Clapton med gitar, foran rullende, pesende togrytmer. Resten av plata varierte mellom ballader og uptempo rootsrock, med størst suksess i det roligere materialet.

White Caddilac var tradisjonell rock & roll, og en hyllest til Ronnie Hawkins, deres gamle mentor fra det tidlige sekstitall. The Band glemte aldri Ronnie, som også hadde dukket opp på The Last Waltz. En annen gammel bekjent, Allen Toussaint, stod bak You See Me, en tradisjonell r & b -låt, som ble vel gammelmodig i The Bands hender. Da lyktes de bedre i sin egen Spirit Of The Dance, med blåserhjelp fra hedersmannen Tom Malone. Det var fra denne sangen tekstlinjene om Jubilation var hentet, og slik ble den et slags hovedspor.

Jubilation var ikke på noe vis eksepsjonell, men sangene holdt jevnt godt nivå, og arrangementene kledde materialet godt. Det var en ro, en meditativ stemning, over det hele, en stemning som ble forsterket i ettertid da man forstod at dette var slutten for The Band.

Helt til slutt lå Garth Hudsons instrumentale French Girls, hvor han trakterte alle instrumentene selv (synthesizer, trekkspill og saksofon). Den hadde han opprinnelig påbegynt i 1971. Hudson ba sin venn Jean-Yves Labat om å komme opp med en tekst om to franske karer som diskuterte en gammel kjæreste de begge hadde hatt stor sans for. Teksten forsvant i årenes løp, men musikken stod igjen.

Rating: 7/10