Anekdoten – Vemod (Virtalevy cd, 1993)

1) Karelia; 2) The Old Man & the Sea; 3) Where Solitude Remains; 4) Thoughts in Absence; 5) The Flow; 6) Longing; 7) Wheel

Den progressive rocken var mer eller mindre død og begravet ved avslutningen av åttitallet. Etter storhetstiden på syttitallet ble sjangeren nærmest latterliggjort i den britiske musikkpressen på åttitallet, selv om det var noen som holdt fanen høyt, blant annet Marillion, IQ og andre representanter for den såkalte neo progen. Det var også en del artister andre steder i verden som holdt flammen ved like, men alt i alt oppholdt den «klassiske» formen for progressiv rock seg i skyggene. Mange av de gamle heltene ble ikke levnet mye ære i forlengelsen av punken, og de som forsøkte seg på sjangeren på åttitallet opplevde lite forståelse fra kritikere, noen ganger fortjent nok, men andre ganger blodig ufortjent. På nittitallet ble situasjonen en annen. Det dukket opp mange band som videreførte arven fra syttitallet, og samtidig skapte noe eget. Porcupine Tree, Spock’s Beard, Änglagård og Cardiacs (allerede fra åttitallet) var sentrale navn. Dream Theater tok opp arven etter Rush og blandet progressive elementer med metal. De var foregangsmenn innen progressiv metal, en sjanger som vokste seg stor utover nittitallet.

I dette revitaliserte landskapet ble Anekdoten et viktig band. Gruppens røtter kan spores tilbake til Borlänge, Dalarnas län og 1990, da Nicklas Berg (gitar, mellotron), Jan Erik Liljestrøm og (bass, sang) og Peter Nordin (trommer) slo seg sammen under navnet King Edward, for å spille King Crimson låter. I 1991 fikk trioen med seg Anna Sofi Dahlberg (mellotron, cello, sang). De begynte etter hvert å komponere egne låter og ga ut sitt første album i 1993.

Vemod var starten på en bemerkelsesverdig karriere, med studioalbum i 1993, 1995, 1999, 2003 og 2007, før det ble et opphold frem til 2015, da Until All the Ghosts Are Gone ble utgitt. De slapp også to konsertplater i løpet av disse årene. Anekdoten hadde en trofast tilhengerskare og gruppen beveget seg stilsikkert i den progressive rockens «hemmelige» verden. For selv om sjangeren og artistene fikk mer oppmerksomhet enn på åttitallet, holdt man seg fortsatt godt unna «folkeskikkens» hitlister og mediaoppmerksomhet.

Debuten ble utgitt på eget selskap. De fire medlemmene fikk hjelp av Per Wiberg (grand piano) og Pär Ekström (flygelhorn, kornet). Anekdotens signatur var tydelig allerede på debuten. De måtte riktignok tåle tallrike sammenligninger med King Crimson. Og det var ikke tvil om at det var tydelig inspirasjon fra Fripp og gjengen, særlig perioden rundt Red-perioden. Låter som Karelia og Wheel hentet mye fra det kalde, metalliske draget i Crimsons beste periode. Bergs tidvis atonale, glidende gitarer halte musikken fremover. Ved overfladisk lytting kunne det dermed virke som om Anekdoten fortsatt var et coverband, men det inntrykket forsvant ved gjentatt lytting. Vemod hadde langt mer å by på enn imitasjon. Anekdotens musikk hadde smak av landsbygd og svenske folketoner. Liljeströms milde vokal støttet opp under den lyriske teinten i låtene. Han var langt mindre insisterende i uttrykket enn hva John Wetton hadde vært i King Crimson.

Anekdotens første forsøk var en smart oppdatering av syttitallets prog, med hard, kantete rock i bunn, krydret med store mengder mellotron, men også tidvis med piano og akustiske gitarer, og aparte instrumenter som cello, flygelhorn og kornet. Liljeströms vokal, de akustiske instrumentene og mellotronen, ga en vakker kontrast til den kraftfulle gitarrocken som drev de syv låtene fremover. Anekdoten var allerede i 1993 flinke melodisnekkere, som i ånden etter sine forbilder fra syttitallet hadde kommet opp med sammensatte og varierte komposisjoner, som holdt lytterens interesse vedlike.

Rating: 8/10