Cat Power – Wanderer (Domino cd, 2018)

1) Wanderer; 2) In Your Face; 3) You Get; 4) Woman; 5) Horizon; 6) Stay; 7) Black; 8) Robbin Hood; 9) Nothing Really Matters; 10) Me Voy; 11) Wanderer / Exit

Matadors renomme som et plateselskap som ivaretok artistenes kunstneriske integritet fikk seg en knekk da Chan Marshall fikk nok. Hun forlot selskapet etter at de hadde nektet å gi ut hennes nye albumet, etter sigende fordi musikken ikke var kommersiell nok. At en representant for selskapet skal ha troppet opp i studio med Adeles 25 under armen, med beskjed om at det var slik det skulle gjøre, hører utrolig ut, men det var i hvert fall det Marshall påstod. Det var i så tilfelle en merkelig opptreden, for Cat Power hadde da vitterlig levert de kommersielle varene med både Jukebox og Sun, som begge fikk gode listeplasseringer i USA og mange andre land. Enden på visa var at hun ga ut Wanderer på Domino Records. Det britiskbaserte selskapet hadde flere artister i samme segment som Marshall, blant andre Will Oldham (aka Bonnie «Prince» Billy) og Cass McCombs. Så fikk ikke Wanderer helt den samme suksessen som forgjengerne, men hun gjorde det fortsatt brukbart.

Da Wanderer omsider ble utgitt var det seks år siden forrige album. I mellomtiden hadde Marshall hatt både oppturer og nedturer. Hun hadde hatt vedvarende helseproblemer, men ble også mor i denne perioden. For de av oss som slet med å fange Sun, var Wanderer en velkommen tilbakevending til hennes tidligere musikalske jeg. Denne gangen var synthesizere og trommemaskiner lagt til side. Det samme var arrangementer med fullt band (som på The Greatest og Jukebox), til fordel for kun akustiske gitarer, piano og sang, med tillegg av forsiktig perkusjonskrydder enkelte steder. Marshall produserte selv. Hun befant seg dermed i samme habitat som på The Covers Record og You Are Free. Det var litt synd at hun ikke bygde videre på den dype soulmusikken hun gjorde så godt på The Greatest og Jukebox. Det var en følelse av at hun hadde hatt mer å hente i kombinasjonen av et saftig band og henne selv som den flotteste hvite soulsangerinnen i sin generasjon. I stedet gikk hun tilbake til røttene i folk og blues, med innslag av mer moderne singer/songwriter-tradisjon. Sistnevnte kom særlig til uttrykk i duetten med divaen Lana Del Rey, som passet utmerket sammen med Marshall i balladeform. Hun gjorde også en sterk versjon av Rhiannas’ Stay, som hun fylte til randen med ren, ektefølt lengsel. Hun fulgte originalens balladeoppskrift, men hadde en annen frisering og en mer tilbakeholdt vokal, som holdt bedre på smerten enn hva Rhianna maktet, uten forkleinelse for originalen.

Bortsett fra Stay hadde Marshall skrevet alle sangene selv. Hun hadde sansen for melodier intakt og stemmen hennes, som det formidable verktøyet det var, kom fint til sin rett i de forsiktige arrangementene, selv om hun hadde vært enda mer gripende på The Greatest og Jukebox. Så var deler av materiale mer anonymt enn hva det hadde vært lov å håpe på. Flere ganger slo det denne lytteren at sangene hadde bedre «originaler» i hennes katalog fra tidligere, eksempelvis You Get og Robbin Hood, som fremstod som bleke spøkelser av tidligere bragder. Inntrykket ble rettet opp av flotte låter som In Your Face, Woman, Stay, den mørke Black, (om bortgangen til en venn) og pianoballaden Horizon, som alle var vektige bidrag til katalogen hennes.

I sum ble Wanderer et snapshot av en artist som stolte på egne instinkter. Marshall torde å være neddempet og kompleks samtidig. Hun skrev fortsatt personlige tekster, uten å bli så hudløs som enkelte ganger tidligere. Men det smakte likevel av levd liv; kjærlighet, venner som døde for tidlig og livets flyktighet, og behovet for å være i stadig bevegelse, både kunstnerisk og faktisk gjennom å reise fra sted til sted. Ikke ulikt Bob Dylan, et av hennes forbilder.

Rating: 7,5/10