Robbie Robertson – Contact From The Underworld Of Redboy (Capitol cd, 1998)

1) The Sound Is Fading; 2) The Code of Handsome Lake; 3) Making a Noise; 4) Unbound; 5) Sacrifice; 6) Rattlebone; 7) Peyote Healing; 8) In the Blood; 9) Stomp Dance (Unity); 10) The Lights

Robertsons søkende sjel sendte ham på oppdagelsesferd både fremover og bakover i tid. Hans første soloplater viste en artist som var oppdatert på utviklingen i populærmusikken, enten det gjaldt samarbeidspartnere eller musikalsk uttrykk. Han hadde med tiden også hentet frem historien om sin egen bakgrunn, barndom og oppvekst. Dèt kom tydelig til uttrykk på filmmusikken til tv-serien The Native Americans og han var ikke ferdig med den tematikken med det prosjektet; hans indianske bakgrunn og urfolkets historie i USA og Canada var også tema på hans neste soloalbum.

Tittelens «redboy» så hen til rasismen Robertson opplevde som barn, der den stygge karakteristikken ble slengt etter han fra voksne, hvite mennesker. Contact From The Underworld Of Redboy tok for seg den skamløse behandling urfolket i Amerika hadde blitt og fortsatt ble utsatt for.

Musikalsk sett fortsatte Robertson i samme spor som på Music For The Native Americans. Det betød et sterkt rytmisk uttrykk, med anslag av ambient i arrangement og instrumentering, en instrumentering som var preget av elektronika og programmering, med tunge innslag av trip hop.

Han hadde alliert seg noen av datidens heteste produsenter.  Skotten Howard Bernstein, kjent som Howie B, var med på tre spor. Han hadde jobbet på noen av nittitallets hippeste album, så som Björks Post og Homogenic, og Trickys Maxinquaye. Han bidro også på U2s Pop. Marius DeVries var involvert i fem låter, og må ha jobbet parallelt med Madonnas Ray Of Light, som kom ut noen uker før Robertsons album.

Robertson hadde med seg flere musikere av indiansk opprinnelse, enten gjennom direkte deltagelse eller via samples. Aller størst inntrykk gjorde imidlertid den fengslede aktivisten Leonard Peltier, som på Sacrifice fortalte sin historie via en telefonlinje. Peltier hadde fått to livstidsdommer etter å ha vært involvert i en skyteepisode i Pine Ridge reservatet i Sør-Dakota, hvor to FBI-agenter og en indianer ble drept. Han fortsatte sin kamp for indianeres rettigheter fra fengslet. Han er fortsatt innesperret når dette skrives i 2023.

Det andre store høydepunktet var The Sound is Fading, hvor Robertson samplet et opptak av den unge indianeren Leah Hicks-Manning fra 1942. Her fungerte kombinasjonen av trip hop, atmosfæriske stemningsflak og bruken av stemmer fra Robertsons etniske opphav på nyskapende vis. Det samme gjaldt vakre Peyote Healing, hvor han med hjelp fra duoen Verdell Primeaux og Jonny Mike utforsket tradisjonen med peyote-sanger, sanger som ble brukt i seremonier i den såkalte «American Church Tradition», hvor peyote ble benyttet.

De resterende syv sangene var mer blandet kost. Den insisterende bruken av trip hop-rytmikk ble tidvis triviell, og sendte tankene til de utallige samleplatene med heis/cafe/Ibiza-musikk som red verden som en plage på slutten nittitallet. Trip hop ble fort «gammelt», og det har bidratt til at platen ikke har stått seg så godt. Dèt er det muligens urettferdig å kritisere Robertson for så mange år senere, for han traff nok tidsånden brukbart i 1998. Det var likevel ikke mulig å forsvare merkelig svake låter som Rattlebone, In The Blood og Stomp Dance (Unity). Særlig sistnevnte var ille, med sang fra Coolidge-søstrene, Laura Satterfield og Star Nayea, som sendte tankene til et pauseinnslag i Melodi Grand Prix, hvor urfolks musikktradisjoner skulle vises frem sammen med «moderne» musikk. Det låt billig og flaut, selv om det garantert var ektefølt fra Robertson.

Heldigvis var det bedre stelt med andre sanger, som med The Code of Handsome Lake, som viste frem Robertsons evne til å komponere sterke melodier, på et spor som nærmet seg de tre nevnte høydepunktene.

Rating: 7/10