Autopsy – Tourniquets, Hacksaws and Graves (Peaceville Records cd, 2014)

1) Savagery; 2) King of Flesh Ripped; 3) Tourniquets, Hacksaws and Graves; 4) The Howling Dead; 5) After the Cutting; 6) Forever Hungry»; 7) Teeth of the Shadow Horde; 8) All Shall Bleed; 9) Deep Crimson Dreaming; 10) Parasitic Eye; 11) Burial; 12) Autopsy

Da Tourniquets, Hacksaws and Graves ble utgitt i april 2014, tok det ikke mange øyeblikkene før det kunne slås fast at alt var ved det vante. Besetningen var den samme, de spilte inn i samme studio i California og med samme produsent (Adam Munoz) som på de to foregående platene. Det var stadig vekk Peaceville som ga ut musikken og omslaget holdt samme groteske nivå som forgjengerne. Det var med andre ord stor «joy in repetition». Og selve musikken da, hva med den?

Joda, også musikken ble levert under mottoet intet nytt er godt nytt. Om det var noen endringer i forhold til de to andre albumene etter comebacket, var det ved en enda mer gjennomført retrodyrking. Det var stadig death doom de bedrev, i stil mer tilbakeskuende enn noensinne. Det virket som om de i protest overfor verdens generelle elendighet og alle «konkurrentenes» teknologioppheng holdt seg til det primitive og det beske. Det var for så vidt greit; skomaker bli ved din lest og så videre, men da var det også en fare for å ende opp som en kopi av seg selv. Tekstene duret og gikk med de vanlige groteskeriene og det var noe smått slitent over konseptet. De 49 minuttene det hele pågikk bød på for få minneverdige riff, soli og melodilinjer til at det var mulig å holde interessen opp hele veien. Det hjalp heller ikke at de la seg tett opp til sine to udiskutabelt beste utgivelser, Severed Survival og Mental Funeral. I forhold til disse banebrytende platene, som stadig var like givende lytting, ble Tourniquets, Hacksaws and Graves tammere saker.

Autopsy på autopilot ala 2014 ble likevel aldri like gneldrete og kjipe som på fadesen Shitface snaut 20 år tidligere. Noen gode låter var å finne og de tre som stakk seg ut hadde til felles at de la seg til rette utenfor faste formler. The Howling Dead var en glimrende oppvisning i dynamikk og spenning. På den selvrefererende «Autopsy» manet de frem sitt indre Black Sabbath som aldri før, særlig i brekket, der man et øyeblikk kunne tro at det Tony Iommi som dro og slet i de seks strengene. På den underkjølte, lumre Deep Crimson Dreaming vrengte Reifert stemmen til det nesten uutholdelige. Det hørtes ut som om det var satan selv som vrengte sjelen. Låten var nok et bevis på at Autopsy hadde et unikt grep om death doom når de var inspirert.

Det var også på sin plass med noen plusspoeng til det organiske og «avslappede» lydbildet. De var det eneste bandet innen sjangeren som faktiske svingte. Den egenskapen, samt noen perler av noen låter, var nok til at trofaste fans bør gi platen noen runder, på tross av totalresultatet ikke var all verden.

Rating: 6,5/10