Eno – Here Come The Warm Jets (Island LP, 1974)

1) Needle In The Camel’s Eye; 2) The Paw Paw Negro Blowtorch; 3) Baby’s On Fire; 4) Cindy Tells Me; 5) Driving Me Backwards; 6) On Some Faraway Beach; 7) Blank Frank; 8) Dead Finks Don’t Talk; 9) Some Of Them Are Old; 10) Here Come The Warm Jets.

I januar 1974 slapp Brian Eno det første albumet i det som kan karakteriseres som en artrock-triologi. Mellom januar 1974 og september 1975 ga han ut tre plater som alle fortjener betegnelsen klassikere. De to første, Here Come The Warm Jets og Taking Tiger Mountain By Strategy, bestod av aggressiv poprock inspirert av Velvet Underground, Roxy Music og glamrock, mens det tredje, Another Green World, også åpnet døren på gløtt til hans forskning på ambient musikk som fulgte de kommende årene. På de tre platene var også hans fascinasjon for doowop og tidlig amerikansk popmusikk tydelig. Det var en friskhet og naivitet over mye av materialet som opplevdes inspirert av femtitallets Amerika, selv om det ikke alltid var like tydelig i det musikalske uttrykket, mer i ånd og tone.

Here Come The Warm Jets ble spilt inn i Majestic Studios i London, med Derek Chandler som tekniker, i løpet av to uker i september 1973. Til miksingen fikk Eno hjelp av Chris Thomas. Thomas hadde mikset for The Beatles og Pink Floyd, og hadde også produsert Roxy Musics andre album. På tross av Thomas’ erfaring, var det Eno  som tok styringen, der han mer eller mindre totalforvandlet den opprinnelig innspilte musikken, blant annet ved å flytte instrumenter rundt i lydbildet. på uortodoks vis Det ga Here Come The Warm Jets et overjordisk, uvant og samtidig inviterende lydbilde. Ta for eksempel On Some Faraway Beach. De første tre minuttene hørtes ut som en omvendt Phil Spector-produksjon. Deretter sang Eno en himmelsk melodi og forandret låten til sakral popmusikk i et drøyt minutt, før det hele endte opp med en enslig pianofigur. Utrolig.

Den erklærte ikke-musikeren Brian Eno hadde med seg et kremlag, blant andre Andy Mackay, Phil Manzanera og Paul Thompson fra Roxy Music, Simon King fra Hawkwind, Robert Fripp, Chris Speeding, John Wetton (King Crimson), Bill MacCormick (Matching Mole), Paul Rudolph og Busta Jones. Bedre gjeng var det knapt mulig å samle i 1973.

Den musikalske, men uskolerte Eno brukte alle mulige triks og metoder for å få frem sine ideer for musikerne, som å danse (!) hvordan det skulle lyde og nynne melodilinjer. Resultatet var formidabelt. Here Come The Warm Jets ble en unik samling av gode låter i uforutsigbar drakt. Hele veien fengende og ganske lett tilgjengelig, men samtidig med en brodd og et vell av detaljer som hektet og overrasket selv etter mange gjennomlyttinger.

Under innspillingene sang Eno mer eller mindre nonsens som han fant på underveis, og jobbet deretter med tekstene og ga de mening. I alle fall delvis mening, for det var innslag av absurd humor å finne, og han har advart mot å ta tekstene for alvorlig. Han sang godt, selv om hans lett nasale røst ikke var å anse som en stor sangstemme – noen Brian Ferry var han ikke. Men det fungerte godt som en del av helheten. Eno var alltid i stand til å få mye ut av lite, også sin egen stemme.

Han skulle senere vise seg å være noe av magiker som produsent, blant annet med stor innflytelse på David Bowies Berlin-triologi og så godt som hele U2s karriere fra og med 1984. Hans teft og klo som produsent og arrangør var tydelig allerede på Here Come The Warm Jets. Platen var genialt konstruert, med tilnærmet lett tilgjengelig pop som smeltet sammen med mer eksperimentelle spor til et ukjent og vakkert hele.

Favorittlåter var så godt som umulig å trekke ut av helheten, men blir jeg presset må det avsluttende tittelsporet (om mannlig orgasme, som den observante leser har forstå for lenge siden), nevnte On Some Farway Beach, den kontante glamrockeren Needles In The Camel’s Eye og ikke minst den sløye, sleske Baby´s On Fire fremheves.

Here Come The Warm Jets nøt godt av Enos popularitet fra tiden i Roxy Music og gikk til 26. plass i UK. I USA var suksessen mer begrenset med 151. plass som bestenotering.

Rating: 9,5/10