Agalloch – Pale Folklore (The End cd, 1999)

1) She Painted Fire Across the Skyline I; 2) She Painted Fire Across the Skyline II; 3) She Painted Fire Across the Skyline III; 4) The Misshapen Steed; 5) Hallways of Enchanted Ebony; 6) Dead Winter Days; 7) As Embers Dress the Sky; 8) The Melancholy Spirit

Agalloch, fra Portland Oregon, holdt det gående fra 1995 frem til 2016. I løpet av disse 11 årene ga de ut fem studioalbum, en del EP-er og noen singler. Gruppen hadde flere sterke personligheter i sine rekker, medlemmer som klarte å utnytte hverandres styrker under lederen John Haughm. De fikk etter hvert en posisjon som et av USA ledende metalband. I 2010 ble deres fjerde album Marrow Of The Spirit kåret til årets album i det toneangivende ekstrem-metal magasinet Decibel.

I 1997 ga de ut demoen From Which of This Oak, som fikk en del oppmerksomhet. Den ble fulgt opp med en ny demo i 1998, som medførte at kvartetten fikk kontrakt med det nystiftede Brooklynbaserte selskapet The End, som ga ut Agallochs debutalbum Pale Folklore i juni 1999. Gruppen bestod på dette tidspunktet av John Haughm (vokal, gitar, trommer), Don Anderson (gitar), Jason William Walton (bass) og Shane Breyer (keyboards). I tillegg bidro Andersons kjæreste med «operasang» på She Painted Fire Across The Skyline og As Embers Dress The Sky.

Agalloch startet ut som et black metal band, med da de var kommet frem til Pale Folklore var det et eklektisk stykke musikk de leverte. Det var fortsatt black metal i miksen, først og fremst representert ved den skrikende vokalen, men det var også innflytelse å høre fra neofolk, klassisk rock, heavy metal og klassisk musikk fra den romantiske perioden, sistnevnte særlig representert gjennom atmosfæriske partier som lå spredd utover albumet, og gjennom den nevnte kvinnelige vokalen. Pale Folklore var sjeldent ambisiøs og fullt formet til debutalbum å være, en vellykket og nyskapende blanding av neofolk og metal, med en stil som var temmelig unik i den amerikanske undergrunnen på denne tiden. Senere skulle band som Panopticon og andre komme til med lignende musikk, men i 1999 var det vel kun Amorphis og Ulver som var inne på noe av det samme.

Agalloch tok seg god tid. Her var det de lange, episke låtene som dominerte. Det tredelte, mektige åpningssporet, som umiddelbart skaffet seg en plass blant de klassiske metaleposene, strakk seg ut over 18 minutter, og med unntak av den latterlig pene, fem minutter korte instrumentale The Misshapen Steed, varte de øvrige fire låtene mellom åtte og tolv minutter hver. I tillegg til det lange åpningssporet markerte særlig den kolossale avslutningen The Melancholy Spirit seg som et høydepunkt. I disse låtene viste Agalloch en sjelden evne til å kombinere akustisk folk og mektig black metal til et nytt og givende hele.

Det aller meste foregikk i midttempo og de fire tok seg god til å hvile på riffbaserte strukturer, for der å utvikle ideer og la de forskjellige partiene ta den plassen de trengte. De unngikk søvndyssende monotoni ved å variere uttrykket tilstrekkelig til at lytteren fulgte med hele veien, gjennom et piano her, et kor der, innslag av kvinnelig vokal, hundeglam og lyden av stormvær. Dessuten hadde gruppen, med hovedkomponist Haughm i spissen, evnen til å komme opp med fengslende melodier og stikk, noe som også bidro til å løfte det noe i utgangspunktet enstonige uttrykket.

Selv om Agalloch ble plassert i ekstrem-metal sjangeren og var tunge nok til å forsvare en slik plassering, var de aldri «stygge» eller demonstrativt utilgjengelige. Tvert imot var musikken filmatisk inviterende og storslagen på grensen til det pompøse, uten å bli hult innholdsløse eller forstilt av den grunn. Produksjonen var åpen og luftig, og om ikke polert, så klart definert og «ren», uten det kaotisk kreative som mange av deres sjangerkolleger utviklet til en kunstart. I sum ble Pale Folklore en mektig opplevelse over 62 minutter. Platen hadde muligens stått seg på å ha vært noen minutter kortere. Selv om den var tilgjengelig nok krevde albumet dedikasjon. Om ikke kunne lytteren gå seg bort i lange, repeterende flater av bass, trommer og gitar.

Rating: 8/10