Ray Davies – Other People’s Lifes (V2 cd, 2006)

1) Things Are Gonna Change (The Morning After); 2) After The Fall; 3) Next Door Neighbour; 4) All She Wrote; 5) Creatures of Little Faith; 6) Run Away From Time; 7) The Tourist; 8) Is There Life After Breakfast?; 9) The Getaway (Lonesome Train); 10) Other People’s Lives; 11) Stand Up Comic; 12) Over My Head; 13) Thanksgiving Day

Karrieren til Ray Davies så ut til å ebbe ut da The Kinks sakte, men sikkert gikk i oppløsning i første halvdel av nittitallet. Selv om han hadde vært med «i en evighet», det vil si siden tidlig på sekstitallet, var det vitterlig altfor tidlig for en av tidenes største låtskrivere å være ferdig i en alder av 50. Han rakk imidlertid å bli 62 år før det første skikkelige soloalbumet kom ut. De to utgivelsene han tidligere hadde gitt ut under eget navn besto av et filmlydspor (med en viss gjenbruk av Kinks-låter) og et opptak fra sceneshowet The Storyteller. Man måtte helt tilbake til Phobia fra 1993, The Kinks’ siste album, for å finne nye sanger signert Ray Davies. Det var godt å få ham tilbake. I perioden fra 2006 og de neste tolv årene fulgte flere utgivelser. Det som kom var riktignok ujevnt, men inneholdt sterke øyeblikk.

Først ute var Other People’s Lives, som Davies spilte inn i Konk Studios i London. Det var litt overraskende at han valgte å arbeide i hjemlige omgivelser etter å ha tilbrakt mye av tiden i USA siden midten av syttitallet. Han bodde blant annet i New Orleans, hvor han i 2004 ble utsatt for en mye omtalte hendelse der han ble skutt i beinet mens han forsøkte å stanse en tyv som hadde stjålet vesken til kvinnen han var sammen med. Other People’s Lives bar likevel lite preg av at han hadde vendt tilbake til gamlelandet. Produksjonen og sangene minnet mest om The Kinks-utgivelser som Sleepwalker, Misfits og Low Budget fra andre halvdel av syttitallet. Det betydde velproduserte, gitarbaserte sanger i en amerikansk rocketradisjon, uten den eksentriske blandingen av music hall og teater som tidligere hadde vært et varemerke. Et unntak var Stand Up Comedian, som kunne vært hentet fra en av The Kinks’ rockeoperaer fra første halvdel av syttitallet, og den underfundige, vakre og nostalgiske Is There Life After Breakfast?, som i ånd og tematikk sendte tankene tilbake til slutten av sekstitallet. Samtidig var det langt til det mest hardtslående rockematerialet fra The Kinks åttitall.

Det var fint å høre Davies slik han fremsto i 2006, med elegante sanger i gjennomarbeidede, men konvensjonelle arrangementer. Other People’s Lives satte fokus på det vesentlige; Ray Davies som låtskriver, historieforteller og sanger, i arrangementer som fremhevet hans styrker. Stemmen hans hadde fått en viss alderspreget patina. Den var mindre elastisk, men karakteren var intakt, og han var umiddelbart gjenkjennelig. Platen manglet de virkelig store sangene han tidligere hadde levert i fleng, men alle de 13 sporene holdt godt nivå og vokste ved gjentatt lytting. Davies gikk åpenbart inn i prosjektet med entusiasme, og resultatet ble et godt, om ikke klassisk, album. Han produserte som vanlig selv og viste at han visste hvordan man kunne eldes med stil, uten å ty til det sterkt nedstrippede uttrykket man fant på senere plater fra artister som Neil Diamond og Johnny Cash.

Tekstene bar preg av at egen dødelighet hadde begynt å oppta Davies. Det var ikke rart, særlig med tanke på skuddskaden han hadde vært utsatt for, men også det faktum at han nærmet seg pensjonsalder spilte nok inn. Likevel var ikke dette det eneste temaet. Han hadde beholdt evnen til å fortelle historier, der mennesker ble iscenesatt i ulike situasjoner. I det flotte tittelsporet tok han for seg medienes makt og viste at det fortsatt fantes syrlig gift i pennen hans, mens Run Away from Time, også en perle av en sang, tematiserte jakten på ungdomskilden og det evige presset om å forbli relevant.

Other People’s Lives viste en Ray Davies i god form, og det var herlig å ha ham tilbake

Rating: 8/0