Jefferson Starship – Modern Times (RCA LP, 1981)
1) Find Your Way Back; 2) Stranger; 3) Wild Eyes (Angel); 4) Save Your Love; 5) Modern Times; 6) Mary; 7) Free; 8) Alien; 9) Stairway to Cleveland (We Do What We Want)
Om det var mulig å høre en viss kontinuitet fra Airplane til Starship på sistnevntes første plater, var alle spor av acid rock, folkrock og psykedelia fullstendig borte da vi skled over i åttitallet. Mange gamle fans ga Mickey Thomas og produsent Ron Nevison skylden for forandringene, men Paul Kantner, den gamle hippien og science fiction-entusiasten, var da vitterlig med på det hele. Det var stort sett også Grace Slick, så å legge skylden på produsenten og den nye vokalisten var nok urettferdig.
Slick ble mer eller mindre kastet ut av Starship i 1978 på grunn av et alkoholproblemer. Hun kom seg imidlertid gjennom sykdommen, og etter to soloplater ble hun ønsket velkommen inn i bandet igjen på tampen av innspillingene av Modern Times. Hun ble kreditert som «introducing Grace Slick». og sang duett med Thomas på Stranger, som ble utgitt som den andre singelen fra albumet. Den måtte nøye seg med 48. plass, noe som var svakere enn førstesingelen Find Your Way Back, som så vidt krøp inn på topp 30. Albumet ble ingen stor hit, men solgte etter hvert til gull, med 26. plass som bestenotering.
Find Your Way Back var typisk for albumet, med radiotilpasset hardrock/AOR, med masse keyboards og synthesizere, den lyse vokalen til Thomas og liksomtøffe gitarer. Tenk Loverboy, Boston, Billy Squier, Journey og Foreigner. Starship nådde ikke opp til den beste innen AOR, denne ofte urettferdig forhatte sjangeren. AOR var i praksis popmusikk i moderne innpakning, og en form som spesielt amerikanerne elsket.
Modern Times var på ingen måte stor kunst eller særlig inspirert. Mesteparten var hule klisjeer som formelig ropte: «Men så kjøp meg da, for svarte!» De ni låtene nådde aldri opp til det beste fra sjangeren, som tross alt hadde mange store popøyeblikk å by på. Med et slitsomt lydbilde ble lyttingen utmattende, særlig når melodiene ikke hektet lytteren på. Det er grenser for hvor lenge hylende gitarer (uff, Craig Chaquico, skam deg), dundrende trommer og svake låter klarer å holde på interessen.
Tekstene bidro ikke med annet enn de sedvanlige kjærlighetsklisjeene og en og annen historie om å stå opp for seg selv. De tomme tønnene rumlet jevnt og trutt. Det eneste unntaket var Stairway To Cleveland, hvor Kantner hevnet seg på Rolling Stone, som hadde slaktet det forrige albumet, Freedom At Point Zero. Dessverre var selve låten en baktung, trøtt hardrockvariant.
Utbyttet fra platen var de to singlene som åpnet side en, samt Mary, som til tross for en idiotisk tekst var svinefengende. Ta disse tre med på neste mikstape med pop fra åttitallet.
Rating: 5/10
