The Cramps – Psychedelic Jungle (I.R.S. LP, 1981)
1) Green Fuz; 2) Goo Goo Muck; 3) Rockin’ Bones; 4) Voodoo Idol; 5) Primitive; 6) Caveman; 7) The Crusher; 8) Don’t Eat Stuff Off the Sidewalk; 9) Can’t Find My Mind; 10) Jungle Hop; 11) The Natives Are Restless; 12) Under the Wires; 13) Beautiful Gardens; 14) Green Door
1980 flyttet The Cramps hjem til California. Like etter sluttet Bryan Gregory, hvorpå han også mer eller mindre forsvant ut av rockehistorien. Han fortsatte riktignok å spille i band, men verken Beast eller The Dials fikk særlig fart i sakene. Beast ga ut tre singler i 1982 og 1983 og ga seg i 1984. The Dials fikk aldri gitt ut noe i årene de holdt på, mellom 1992 og 1995, men det ble utgitt noen arkivopptak i 2010. Gregory døde 49 år gammel i 2001. Han ble kalt både satanist og den kjekkeste mannen i rock, og var en viktig del av The Cramps’ fremtoning i den første delen av karrieren. Å erstatte ham var ikke enkelt, men de fant frem til en annen legendarisk figur. Det er ingen overdrivelse å kalle Kid Congo Powers en av rockens kuleste typer. Han ble født Brian Tristan i 1959, som sønn av meksikanske innvandrere i California, men har aldri vært kjent under noe annet enn artistnavnet. I løpet av åttitallet spilte han med tre av tiårets største frontfigurer, nemlig Jeffrey Lee Pierce i The Gun Club, Nick Cave i The Bd Seeds og Lux Interior i The Cramps. Fra midten av nittitallet konsentrerte han seg om en solokarriere med eget band. Kid-en hadde litt av en CV, med andre ord, og slik så han ut også. Dessuten var han en like god match for Poison Ivy som Gregory hadde vært. Om du lurer på om han passet inn, kan du kaste et blikk på bildet Anton Corbijn tok til baksiden av omslaget til Psychedelic Jungle.
I januar 1981 spilte bandet inn sitt andre album i California, nærmere bestemt i A&M Studios i Hollywood. Denne gangen produserte de selv, etter å ha brent seg på den kaotiske prosessen med Alex Chilton under innspillingene av debuten i Memphis. Resultatet var et mer kontrollert og balansert lydbilde, uten at det gikk ut over uttrykket. Tvert imot kom kvartettens særegne stil enda bedre til sin rett denne gangen, på det som står igjen som deres beste album. Det ryddigere, men på ingen måte polerte lydbildet viste hvilken evne de fire hadde til å fornye amerikanske musikkformer som rockabilly, rock & roll og garasjerock, og samtidig vise den dypeste respekt for de aparte figurene som hadde skapt mye av det de likte. Trommelyden var bedre balansert og ga musikken en tøffere bunn, mens Lux fikk vist hvilken stor vokalist han var, der han sang, hvisket, skrek og bar seg med ypperlig konsentrert galskap.
Poison Ivy og Lux var legendariske platesamlere, og få, om noen, har gravd dypere i den amerikanske rockens opprinnelse og undergrunn enn de to. De hadde en egen evne til å grave opp de mest absurde og herlige låtene, som stort sett hadde til felles at de hadde havnet i historiens glemsel, om noen i det hele tatt hadde fått dem med seg. Lux og Ivy var også i stand til å skrive låter i de samme stilenartene, slik at det knapt var mulig å skille mellom originaler og coverlåter. Psychedelic Jungle inneholdt 14 låter, likt fordelt mellom coverlåter og originaler. Det var ikke et svakt øyeblikk på platen, og eget og andres materiale skled sammen til et sømløst hele. The Cramps løftet den klassiske rockens lukt av fare og galskap inn i åttitallet, uten å låte gammeldagse eller nostalgiske. De var mer punk enn noen punker og skarpere i stil og uttrykk enn noen gother eller postpunker.
Alle låtene hadde som sagt noe ved seg, men noen var naturligvis livligere enn andre. Green Fuz (Green Fuz, 1969) satte stemningen på glimrende vis, med slamrende trommer, fuzzgitar og Lux med skjelvende stemme. Goo Goo Muck (Ronnie Cook, 1962) var like kul. Om en goo goo muck var en tenåring med viltre hormoner eller rett og slett en vampyr, vites ikke, men at det var om å gjøre å holde seg unna, var det ingen tvil om. Rockin’ Bones (Ronnie Dawson, 1959) var enda kulere, med et avsindig kor i bakgrunnen av den klassiske rockabillyen. Noe av den samme lurvete stemningen hang over skumle Primitive (The Groupies, 1966). Shakin’ Stevens fikk en stor hit sommeren 1981 med Green Door (Jim Lowe, 1956), men det var naturligvis The Cramps’ langt farligere versjon som gjaldt. I The Crusher (The Novas, 1964) gikk Lux nesten ut av sitt gode skinn, i den skarpeste garasjerocken du aldri hadde hørt.
Om galskapen florerte i de gamle sangene de hadde funnet frem, ble det hele løftet enda et hakk på sangene de selv hadde skrevet. På Don’t Eat Stuff Off the Sidewalk gikk de Frank Zappa i næringen med teksten, mens musikken var avantbilly med psykotiske tendenser. På I Can’t Find My Mind hadde Lux alt på stell, med alligatorsko og orden i sysakene, men noe sentralt manglet, som tittelen ga et hint om. The Natives Are Restless hadde neppe overlevd i 2020-tallets politiske korrekthet, men at det svingte som et helvete, kunne selv ikke den mest korrekte nekte for. Under The Wires og Beautiful Gardens var ytterligere to bevis på hvordan The Cramps brukte lidenskapen for rockehistoriens avkroker til å skape noe nytt og friskt, slik hele Psychedelic Jungle gjorde det.
Rating: 10/10
