Slayer – Show No Mercy (Metal Blade LP, 1983)

1) Evil Has No Boundaries; 2) The Antichrist; 3) Die by the Sword; 4) FightTtill Death; 5) Metal Storm / Face the Slayer; 6) Black Magic; 7) Tormentor; 8) The Final Command; 9) Crionics; 10) Show No Mercy

Da Slayer ble oppløst i 2019, kunne bandet se tilbake på en nesten 40 år lang karriere og en posisjon som et av de mest toneangivende og nyskapende bandene i heavy metal-historien. Om det er sant, som det sies, at alle som hørte det første Velvet Underground-albumet startet et band, var neppe Slayers påvirkning særlig mindre. Bandet var sentralt i utviklingen av thrash metal og hadde stor innflytelse på både black metal og death metal.

Til tross for noen mindre vellykkede utgivelser etter hvert, klarte Slayer å bevare troverdigheten og respekten i metalverdenen; man køddet rett og slett ikke med Slayer. De ivaretok sitt gode navn og rykte langt bedre enn sine samtidige brødre i ånden, Metallica, som aldri fant fotfestet igjen etter det monumentale, selvtitulerte albumet fra 1991.

Historien om Slayer, som med Metallica, startet i Los Angeles, nærmere bestemt sørøst i metropolen, i Huntington Park. Dette var et fattig arbeiderklassestrøk, sterkt dominert av hispanics. To av de fire opprinnelige medlemmer hadde da også hispanisk bakgrunn. Tomás Enrique Araya Diaz, aka Tom Araya (sang, bass), kom fra en familie med chilensk opprinnelse, mens trommeslager David «Dave» Lombardo ble født på Cuba og emigrerte med familien i ung alder. Araya og Lombardo grunnla Slayer i 1981 sammen med gitaristene Kerry King og Jeff Hanneman. De fire ungdommene var inspirert av Judas Priest, Iron Maiden, Deep Purple og Black Sabbath, men fikk raskt øynene opp for Venom. Joel McIver karakteriserte Venom som verdens første ekstreme metal-band i sin bok om Slayer. Om Venom var de første, var Metallica og Slayer gode nummer to og tre. Slayer fulgte med på hva Metallica drev med og hadde stor respekt for «konkurrentene». De bestemte seg raskt for å være enda raskere og tyngre – faktisk det tyngste bandet i verden. Snakk om ungdommelig pågangsmot! Og noen år senere var Slayer nettopp det: det tyngste og mest skremmende bandet i metalverdenen.

Etter mange konserter i små, unnselige lokaler fikk de etter hvert et navn. Bandet appellerte også utover de rene metalkretsene, og mange punkere tok Slayer til seg. De likte det avsindige tempoet og det nådeløse rabalderet bandet pumpet ut. Slayer fikk platekontrakt med det relativt nystiftede Metal Blade Records, kjent for de legendariske samleplatene Metal Massacre, som kom ut jevnt og trutt gjennom 80-tallet og faktisk helt frem til 2021. På de tidligste utgivelsene i serien fikk metalfans ørene opp for mange kommende storheter, som Slayer (på Metal Massacre Vol. III), Metallica, Virgin Steele, Cirith Ungol, Trouble og andre.

Metal Blade hadde cirka ingen penger, så Slayer måtte finansiere debutalbumet selv. De skrapte sammen det nødvendige og spilte inn og produserte selv det 35 minutter lange debutalbumet i løpet av november 1983. Allerede i desember samme år var platen på markedet og gjorde det brukbart, til en undergrunnutgivelse å være.

Det tegnede omslaget på Show No Mercy var beskrivende for innholdet. På sort bakgrunn, under tittelen i flammende bokstaver, sto satan selv med et enormt sverd, med Slayer-logoen ved sin side. Bandets image sto i stil med omslaget: langt hår, mørk sminke rundt øynene, lær og nagler. Tekstene måtte selvsagt matche den rasende musikken. Titler som The Antichrist, Die By The Sword, Fight Till Death og Black Magic hadde uimotståelig tiltrekningskraft på slyngler i alle aldre. Slayer anno 1983 var tungt preget av tegneserieestetikk, der alt ble satt på spissen. På den tiden var det da heller ingen ambisjoner i metalverdenen om å si noe om sosiale forhold, «The Man» eller andre samfunnskritiske temaer. Dèt skulle som kjent tidsnok komme, også for Slayer.

De fire medlemmene var flinke til å iscenesette seg selv, og musikken levde opp til forventningene omslaget, titlene og bildene skapte. Show No Mercy var et nådeløst bukkeritt gjennom helvete, med ti onde, brutale utblåsninger i høyt tempo, spilt med punkens energi og fulle av fengende riff. Selv 40 år senere låter platen forfriskende, og den var utvilsomt nyskapende i 1983.

Albumet har fått kritikk for en grøtete produksjon, noe som er en berettiget innvending. Bandet var heller ikke like samspilt og presise som de skulle bli bare kort tid senere. Men tatt i betraktning at dette var et ferskt band med enkle innspillingsforhold, var resultatet imponerende. Tom Arayas bjeffende og skrikende stemme var perfekt for denne musikken. At Lombardo senere fikk rykte som en av bransjens feteste trommiser, er det neppe mange som betviler, men allerede i 1983, kun 18 år gammel, var han en kompetent musiker. Hanneman og Kings gitarspill var sterkt inspirert av klassiske hardrock-gitarister, men de hadde også plukket opp elementer fra punk (Hanneman var tungt inne i punk) og fra Metallicas James Hetfield og Dave Mustaine. Og selvsagt fra Venom, selv om Slayer allerede i 1983 hadde løpt fra heltene fra Newcastle.

Show No Mercy og Metallicas Kill ‘Em All er grunnsteiner i thrash metal og er obligatorisk lytting for alle som er det minste interessert i metalens utvikling. Samtidig er albumet fortsatt givende lytting utover å være et historisk dokument.

Rating: 7,5/10