Dan Auerbach – Keep It Hid (Nonesuch cd, 2009)

1) Trouble Weighs a Ton; 2) I Want Some More; 3) Heartbroken, in Disrepair; 4) Because I Should; 5) Whispered Words (Pretty Lies); 6) Real Desire; 7) When the Night Comes; 8) Mean Monsoon; 9) The Prowl; 10) Keep It Hid; 11) My Last Mistake; 12) When I Left the Room; 13) Street Walkin’; 14) Goin’ Home

Keep It Hid var muligens en mer treffende tittel enn Dag Auerbach hadde sett for seg. Patrick Carney, makkeren hans i The Black Keys, ga nemlig uttrykk for skuffelse over at Auerbach gikk solo, og hevdet attpåtil at han ikke engang var blitt informert om planene. Carney ville ikke være noe dårligere selv, og etablerte sideprosjektet Drummer, som også ga ut plate i 2009. Heldigvis ordnet det seg mellom de to etter hvert. Året etter kom duoen med det symbolsk titulerte Brothers, som solgte i millioner.

I 2009 var det imidlertid soloprosjekter som gjaldt, og av de to ble Auerbachs forsøk det mest profilerte. At han skrev 13 av de 14 låtene selv, med litt hjelp fra faren Charles på et par av dem, var ikke overraskende. Mer uventet var det at han valgte å spille nesten alle instrumentene selv. Han fikk riktignok hjelp på noen få sanger, men sto han for det meste alene. Auerbach håndterte alenegangen godt. Forkjærligheten for analog lyd med litt løse kanter resulterte i et rufsete og ledig lydbilde, på et album spilt inn i hans nye studio, Akron Analog.

Det var ikke bare lyden som skuet bakover. Auerbachs kjærlighet til blues, klassisk rock, country og sekstitallets pop var minst like tydelig her som på platene med The Black Keys. Flere av sangene kunne passet inn på et Black Keys-album. Sanger som I Want Some More, Heartbroken, In Disrepair, The Prowl og Street Walkin’ bygde på den samme gyngende bluesrocken duoen var kjent for. Ikke alle disse var like originale, men I Want Some More, med sitt putrende orgel og funky driv, var en fornøyelse. Det samme gjaldt Heartbroken, In Disrepair, der tung romklang på gitaren ble brukt med god effekt.

Hvis man kun tok bluesrock-låtene i betraktning, kunne man stille spørsmål ved hvorfor Auerbach i det hele tatt trengte å gå solo. Heldigvis inneholdt albumet også andre sider som rettferdiggjorde soloprosjektet. Han leverte flere søte ballader av høy klasse, som Whispered Words (Pretty Lies), Real Desire, When the Night Comes og Mean Monsoon, plassert som perler på en snor midt på platen. Særlig When the Night Comes var sterk, med en countrysoul-nerve det var få samtidige artister som var i nærheten av. Den viste også nye sider ved ham som vokalist, og det skadet selvsagt ikke helhetsinntrykket at Jessica Lea Mayfield bidro med nydelige harmonier, slik hun også hadde gjort det med Black Keys.

Auerbach sang bedre enn noen gang på Keep It Hid. Han hadde ikke det største registeret, men han sang med innlevelse og klarte å variere uttrykket på en overbevisende måte. Når det legges til at han traff godt med poprocken i My Last Mistake, som lett kunne ha blitt en sommerhit i 1974, satt vi igjen med et album som fremsto som en solid, om enn litt ujevn, solodebut.

Rating: 7/10