Tomahawk – Tomahawk (Ipecac cd, 2001)

1) Flashback; 2) 101 North; 3) Point and Click; 4) God Hates a Coward; 5) POP 1; 6) Sweet Smell of Success; 7) Sir Yes Sir; 8) Jockstrap; 9) Cul de Sac; 10) Malocchio; 11) Honeymoon; 12) Laredo; 13) Narcosis

Opprinnelsen til Tomahawk spores tilbake til 1991, da Mike Patton og gitarist Duane Denison ble kjent og ble enige om å samarbeide. Denison var først og fremst kjent som gitarist i The Jesus Lizard, et av de viktigste og mest kompromissløse støyrockbandene i USA på nittitallet, men hadde også markert seg i Firewater, og ikke minst i The Denison/Kimball Trio, som ga ut tre sterke album i grenselandet mellom rock og jazzpreget improvisasjon.

Da Patton og Kimball omsider fikk realisert planene sine, fikk de med seg bassist Kevin Rutmanis og trommeslager John Stanier, begge med solide merittlister. Rutmanis hadde spilt i Cows, et annet sentralt navn innen amerikansk støyrock, og var senere bassist i Melvins fra 1998 til 2004. Stanier hadde vært medlem av Helmet gjennom hele nittitallet, et New York-band som definerte et eget, brutalt uttrykk i skjæringspunktet mellom metal og støyrock. Tomahawks besetning var en våt drøm for lyttere som foretrakk rock langt ute i grøftekanten, og var nok en såkalt supergruppe med Patton i front.

Kvartetten spilte inn debutalbumet i Nashville, av alle steder, med produsent Joe Funderburk. Funderburk hadde primært bakgrunn fra countrymusikk, og var på papiret et pussig valg, men han kom godt fra oppgaven. Tomahawk låt i stor grad slik medlemmenes CV-er skulle tilsi. Uttrykket befant seg et sted mellom The Jesus Lizard og senere Faith No More, med tung, brumlende bass à la Melvins og Staniers kontante, presise trommespill. Låtene var solid forankret i støyrock, ispedd elementer av metal og klassisk rock, og hadde nok dynamikk og variasjon til å holde interessen oppe gjennom de 42 minuttene det pågikk.

Denisons gitarer skar, vred og brøt seg gjennom låtene på en måte som var gjenkjennelig fra The Jesus Lizard. Patton var sitt sedvanlig fenomenale jeg som vokalist. Han hadde total kontroll, enten han leverte hardcorevræl, hvisking, grynting eller tok i bruk hele sitt imponerende register i mer tradisjonell sang. Samtidig var han langt mer enn en teknisk dyktig sanger; stemmen ble brukt aktivt til å forme atmosfære og uttrykk.

Tomahawk hadde et mer konvensjonelt uttrykk enn både Fantômas, Mr. Bungle og mange av Pattons øvrige solo- og samarbeidsprosjekter. Det betydde imidlertid ikke at bandet var mainstream. De fremsto som både skarpere og mindre tilgjengelige enn Faith No More, og oppnådde heller ikke samme kommersielle gjennomslag, selv om debutalbumet solgte brukbart. Tekstmessig var det velkjent Patton-territorium, med referanser til seksuelle og voldelige perversjoner han aldri var redd for å provosere med.

Tomahawk var passe utfordrende lytting, og som all god musikk fortjente platen flere gjennomspillinger før man konkluderte. En del av Pattons fans var raske med å avfeie prosjektet som for rett frem og enkelt, en konklusjon som fremsto både forhastet og urettferdig. Jeg klarte riktignok aldri å omfavne albumet fullt ut. Det var et eller annet som sto i veien for den helt store entusiasmen. Kanskje lå forventningene et annet sted? et enda mer aggressivt uttrykk, formulert med løsere og mer rufsete kanter? Det bør likevel ikke hindre fans av de involverte, eller alternativ rock generelt, i å bruke tid på Tomahawk. Kanskje det treffer deg bedre.

Rating: 7/10