Fille qui mousse – Se taire pour une femme trop belle (Futura LP, 1973)

1) Cantate disparate; 2) Transcription interrompue; 3) Fraîcheur et amalgame; 4) Esplanade; 5) Résistance instinctive; 6) Quatrième episode; 7) Transplantation; 8) Antinomique; 9) L’eau était vitale

Listen som fulgte med Nurse With Wounds to første album danner en kanon av eksperimentell musikk fra seksti- og syttitallet, der improvisasjon, fri rock, avantgarde, krautrock, elektronisk musikk og alle mulige – og umulige – former for galskap går opp i en høyere enhet. Her er det mye å klø seg i hodet over, både når det gjelder musikalske utskeielser og ikke minst hvordan man i all verden skal få tak i de mytiske, hemmelige utgivelsene fra artister man aldri hadde hørt om. Jeg har brukt mye tid og krefter på å få hørt alt sammen, og det var verdt strevet; listen inneholder kresen lytting og underholdning for et helt liv.

Fille qui mousse’ eneste album var en av platene det var vanskeligst å få tak i. Det franske bandet, som ble stiftet i Paris på det tidlige syttitall, spilte inn et album på én dag for det kresne, avantgardistiske Futura Records. Platen ble ikke utgitt før et par år senere, og i mellomtiden eksisterte det kun et titalls testpressinger. Utsettelsen skyldtes trolig svak økonomi hos plateselskapet; å gi ut plater med artister som Mahogany Brain, Travelling, Triode, Horde Catalytique og Semool ga rikelig kunstnerisk avkastning, men ikke store salgstall. Med årene ble Se taire pour une femme trop belle lettere tilgjengelig og fikk velfortjent oppmerksomhet. Albumet inneholdt typisk europeisk frirock, med mye til felles både med de frieste krautrockerne og flere av de over nevnte artistene.

Bandet bestod av Henri-Jean Enu, Daniel Hoffmann, Dominique og Jean-Pierre Lentin, Léo Sab og François Guildon, og var langt mer opptatt av nye ideer og av å sprenge musikalske grenser enn av å skape seg en karriere som musikere. Slik sett hadde de mer til felles med et kunstprosjekt enn et rockeband, uten at det hindret dem i å skape glimrende musikk. Det var noe genuint fransk, flanerende og fritt over det hele: en utvungen musisering som var tiltrekkende og morsom å lytte til. Se taire pour une femme trop belle kombinerte støysonder, lydkulisser og feltopptak med spoken word, pianoklimpring, østlige toner, fransk folkemusikk og psykedeliske utblåsninger. De hoppet elegant fra den ene musikalske ytterligheten til den andre, men blir aldri påtatte eller pompøse.

I det store og hele drev de med alt annet enn tradisjonell låtskriving, men en mer konvensjonell struktur var aldri noe savn, snarere tvert imot. Faust trekkes ofte frem av dem som forsøker å sette ord på musikken til Fille qui mousse. De hadde mye til felles med de tyske mesterne, men franskmennene var nok enda mer ute enn Faust, og står seg faktisk godt mot selv det beste materialet tyskerne kom opp med. Det sier som kjent ikke så lite. Se taire pour une femme trop belle var en sær og vanedannende tripp.

Rating: 9/10