The Beach Boys – Love You (Brother/Reprise LP, 1977)

1) Let Us Go On This Way; 2) Roller Skating Child; 3) Mona; 4) Johnny Carson; 5) Good Time; 6) Honkin’ Down The Highway; 7) Ding Dang; 8) Solar System; 9) The Night Was So Young; 10) I’ll Bet He’s Nice; 11) Let’s Put Our Hearts Together; 12) I Wanna Pick You Up; 13) Airplane; 14) Love Is A Woman

«I have a confession to make: Love You is my favourite Beach Boys album». Sitat Peter Buck (R.E.M.).

«Brian is Back!»-kampanjen rullet videre etter den overraskende suksessen med 15 Big Ones. Brian Wilson var nå med på bandets konserter, selv om han var en skygge av sitt gamle jeg. Psykologen Eugene Landys «behandling» gikk i stor grad ut på å sørge for at han holdt seg i aktivitet. Hvorvidt Wilson ble tvunget til å komponere nye sanger, eller om det skjedde på eget initiativ, vites ikke; sannsynligvis var det en kombinasjon. Uansett var Brian Wilsons dominans og innflytelse i The Beach Boys mer eller mindre over etter Love You fra 1977. Han sto i bresjen for ytterligere ett album, Adult/Child, men det ble aldri utgitt. Dermed sto Love You igjen som en tydelig linje i sanden i historien om The Beach Boys.

Høsten 1976 var Dennis Wilson opptatt med soloalbum, broren Carl produserte andre artister, Mike Love fordypet seg i meditasjon, og Al Jardine brukte tid på familien. Brian Wilson derimot var i studio og la grunnlaget for det som ble Love You, et album han hadde fullstendig kontroll over, for første gang siden Smiley Smile ti år tidligere. Han komponerte så godt som all musikken og skrev også tekstene selv, for første gang siden Pet Sounds. Brian spilte dessuten det aller meste av instrumentene på albumet. Resultatet kunne med andre ord nesten ha blitt utgitt som et soloalbum, om det ikke var for at de andre medlemmene sang, ofte sammen med Brian, på de fleste sangene.

Settingen var med andre ord lik den som gjaldt for Pet Sounds. Likevel var resultatet på ingen måte det samme. Der Pet Sounds var supersofistikert, med himmelske harmonier og avanserte arrangementer, var Love You enkel og nesten rufsete i instrumenteringen. Musikken, dominert av keyboards og synthesizere, fremstod som avanserte demoinnspillinger. Melodiene var enkle og rett frem. Stemmen til både Brian og Dennis hadde fått hard medfart av livsførselen de foregående årene, og var ikke blitt bedre siden 15 Big Ones. Et tydelig bevis på hvor galt det hadde gått, ble avslørt gjennom inkluderingen av Good Times, som opprinnelig var spilt inn i 1972 og hentet frem igjen til albumet. Her hørte man Brians unike røst i sitt herlige sekstitalls-jeg, i en voldsom kontrast til 1977-utgaven.

Til tross for alle innvendinger endte Love You opp som et aldeles fortryllende album. Det må riktignok legges til at platen delte fansen skarpt i to. Mange omfavnet resultatet, slik Buck gjorde, mens andre opplevde det som for tilbakeskuende musikalsk og naivt tekstmessig. Tekstene var da også en refleksjon av Brians totale oppriktighet og mangel på ironisk distanse. Hyllesten av TV-legenden Johnny Carson i sangen med samme navn ville unektelig ha blitt oppfattet som en sarkastisk stikkpille om den hadde kommet fra andre enn The Beach Boys.

Musikkens rufsete sjarm fungerte som et passende bakteppe for Wilsons melodier, som, selv om de var enklere enn for eksempel sangene på Pet Sounds, var fulle av hans unike melodiøsitet. Det som ved første lytting kunne høres rett frem og i overkant lettvint ut, avslørte både kompleksitet og varighet etter hvert som man ble kjent med sangene. Stilmessig befant låtene seg trygt innenfor en klassisk Beach Boys-tradisjon fra sekstitallet, med spor bygget på sen femtitalls pop, ballader og mer rockete innslag. Den oppdaterte stilen fra Surf’s Up, Sunflower og de andre vellykkede syttitallsplatene var forsvunnet som dugg for solen.

Brian Wilson valgte, til tross for sin skrøpelige røst, å synge mye selv. Det var ikke som i gamle dager, men han forsøkte og var sitt naive selv, og reddet seg i land. Det var som å se en aldrende idrettshelt gjøre comeback, mens man holdt pusten i håp om at han skulle klare brasene én gang til, og da det viste seg at båten bar, om enn så vidt, var det både rørende og givende. Sanger som Mona (kråkesunget av Dennis), Johnny Carson, Solar System, Carl Wilsons (som fortsatt hadde stemmen i behold) glansnummer The Night Was So Young og I’ll Bet He’s Nice var klassisk, umistelig Beach Boys.

Rating: 8,5/10